Minnet om Nikea
Det er ikke kirkemøtet i Nikea som blir feiret i disse dager, men minnet om kirkemøtet. I kirkelig sammenheng, og her i Vårt Lands spalter, har minnet om Nikea ofte handlet om økumenisk forening og synlige tegn på kristen enhet. Men Nikea var jo minst like mye det motsatte: symptom på splittelse og påtvungen enhet.
SAMLING: Kirkemøtet var det første økumeniske konsilet, i den forstand at det skulle samle biskoper fra hele keiserriket. I realiteten kom de fleste fra den østlige delen, kun en håndfull var fra vestriket. Biskopen av Roma var for eksempel en av dem som uteble, skriver Sven Thore Kloster.
Freske i Det sixtinske kapell i Vatikanet fra 1490/Wikipedia.com
Den britiske historikeren Kate Cooper har pekt på et
paradoks ved 300-tallets kristendom: Da den statlige romerske forfølgelsen av
kristne tok slutt med Konstantins toleranseedikt i 313, fulgte ikke en tid med
fred og harmoni. I stedet var den preget av splittelser, eskalerende
fraksjonering og tidvis også vold mellom ulike kirkelige partier. Hva kan minnet om Nikea fortelle oss i dag?
Keiseren og kirkemøtet
La oss først rekapitulere litt. I løpet av forsommeren i 325
samlet keiser Konstantin noen hundre biskoper i den romerske byen Nikea, vest i
dagens Tyrkia. Året før hadde han beseiret sin rival Licinius, som hadde
regjert i det østlige Romerriket. Med den seieren var borgerkrigen over. Det
romerske imperiet var nok en gang samlet under én keiser. Og noe av det første
Konstantin gjorde var å kalle sammen til kirkemøte.
Bestill abonnement her
KJØP
