Et helt halvt år er «dødelig åpen»

Den britiske forfatteren Jojo Moyes har hatt enorm suksess med romanen Et helt halvt år. Ifølge distributøren av den nye filmen, som hadde premiere denne helga, skal boka ha solgt svimlende 650.000 eksemplarer bare her i Norge. Dermed kan Et helt halvt år fort bli en av årets mest sette filmer på kino.

Filmen markedsføres som et romantisk drama og en real tåreperse. Her skal du først og fremst føle, deretter filosofere. På filmens nettside framheves boksitater som: «Du får bare ett liv. Det er faktisk din plikt å leve det så rikt som mulig.»

Men egentlig er Et helt halvt år en fortelling som handler om det motsatte - å velge døden framfor livet.

SE 'VENDEPUNKTET': Lars Gilberg ble livstruende skadet i en ulykke. Det ble starten på 100 intervjuer og en nett-tv-serie.

Vakker og vellykket

Vi møter playboyen Will, som har en vakker kjæreste, en vellykket karriere og et aktivt liv helt til han blir utsatt for en trafikkulykke og lam fra halsen og ned. Historien begynner når foreldrene leier den entusiastiske og livsglade arbeiderklassejenta Lou som hans personlige assistent. Det viser seg at Will er bitter og mørksinnet etter ulykka, og ønsker å reise til Sveits for å få hjelp til å ta sitt eget liv. Foreldrene hans har inngått en avtale som sier at han skal bruke et halvt år på å prøve å finne livsgleden tilbake. Hvis han fortsatt ikke vil leve lenger når seks måneder har gått, skal de hjelpe ham med selvmordet.

Lou gjør alt hun kan for å vise Will at livet fortsatt er verdt å leve: Hun tar ham med på konsert, på fest og de reiser på ferie sammen. Etter hvert får de et forhold som går langt utover det profesjonelle.

LES OGSÅ: Avskjedsfesten er noe så paradoksalt som en feelgoodfilm om aktiv dødshjelp

Ikke hans liv

Dette kunne blitt en klisjéfylt fortelling om å ta vare på de små øyeblikkene i livet og at livskvalitet ikke avhenger av at du er 100 prosent funksjonsfrisk. Filmen stiller spørsmål om hva som er et verdig liv, men svaret er et annet enn du kanskje forventer deg.

I og med at såpass mange nordmenn har lest boka, er det vel ikke en stor avsløring å røpe at dette ikke går veien for Lous prosjekt. Ja, Will innrømmer å ha blitt forandra av Lou, men det er likevel ikke nok. Livet i rullestol er ikke hans liv, og selv om han fortsatt kan reise til sin yndlingsby Paris, vil det bare få ham til å lengte tilbake til da han gikk rundt i gatene og fikk lange blikk fra damene.

LES OGSÅ: – Det er viktig å vise at disse livene også er verdt å leve

Fornærmelse

I Storbritannia ble det store protester i forkant av kinopremieren. Aktivistgruppa Not Dead Yet, som består av mennesker med funksjonshemming, mener filmen ikke er romantikk, men derimot en fornærmelse mot funksjonshemmede.

– Budskapet i denne filmen er at det er en tragedie å få en funksjonshemming og at funksjonshemmede like godt kan dø. Det kommer fra en etablert oppfatning som finnes i samfunnet og mediene om at det er helt grusomt å være funksjonshemmet, sier Ellen Clifford, en av aktivistene, til Buzzfeed News.

LES OGSÅ: Slik gjøres aktiv dødshjelp i Nederland

Representerer seg selv

For oss som ikke har opplevd noe tilsvarende, er det vanskelig å sette seg inn i Will sin situasjon, selv om det er åpenbart at det å få en fysisk funksjonshemming også må være ekstremt utfordrende psykisk.

Vi kan ikke kreve at en film eller en roman alltid gir oss de riktige svarene, eller at vi alltid vil være enige i valgene en oppdiktet rollefigur tar. Men det må være lov å spørre etter en problematisering, en refleksjon eller i det minste en debatt om hva denne filmen egentlig prøver å fortelle oss.

Forfatter Jojo Moyes, som også har skrevet manuset til filmen, forsvarer historien med at Will representerer seg selv og ingen andre. Hun mener det viktigste med filmen er spørsmålene publikum sitter igjen med.

– «Hva ville du gjort hvis det var deg? Hva ville du gjort hvis du hadde tatt en avgjørelse som er uforståelig for alle andre? Hva ville du gjort hvis du tilhørte kretsen rundt ham?» Hvis det finnes et budskap, er det kanskje at vi ikke skal dømme noen for beslutningene vedkommende fatter, sier hun i et intervju med NTB.

LES OGSÅ: Sjå døden i (det blodsprengte) kvitauga og få eit betre liv.

Ingen protesterer

Det ironiske med denne forklaringen er at filmen ikke engang gir oss noen forslag på hva vi kan gjøre – annet enn å prøve å finne på noe gøy sammen. For når Will bestemmer seg for å ta livet sitt, er det ingen som blir sinte, ingen som protesterer, ingen som gjør noe for å hindre det. Lou bare ser på Will med et tårevått blikk og rømmer fra situasjonen.

Hvis du virkelig er glad i noen, ville du ikke da gjøre alt du kunne for å hindre dem i å ta sitt eget liv? Det må vel være lov å ikke respektere en slik avgjørelse?

I stedet for å skaffe profesjonelle som kan gi Will ordentlig hjelp, leier de rike foreldrene hans inn en lokal servitør med blomstrete kjole som skal prøve å få ham til å bli lykkelig igjen.

Hvitt og vakkert

Resultatet er en scene fra klinikken i Sveits, der alt er hvitt og vakkert, og der Lou gråter perfekte tårer. Det er meningen at publikum skal gjøre det samme, for det er jo så trist når unge, pene mennesker dør.

Men at Will velger å ta livet sitt, er faktisk ikke trist i det hele tatt, det er skikkelig tragisk. Filmplakatenes oppfordring om å leve livet så rikt som mulig, gjelder tydeligvis kun fram til det tidspunktet du havner i rullestol.

Et helt halvt år

Amerikansk drama

Regi: Thea Sharrock

Manus: Jojo Moyes

Med: Emilia Clarke, Sam Claflin, Vanessa Kirby m.fl.

Lengde: 1 t. 50 min.

Aldersgrense: Tillatt for alle