Da elsparkesyklene kom til Oslo i fjor sommer var jeg instinktivt imot. Det faller meg helt naturlig å være skeptisk til alt som er nytt, særlig hvis noen tjener penger på det nye.

I grunnen syns jeg det er en god impuls, men det mener jeg nok fordi det passer personligheten min, som jeg tross alt liker ganske godt. Trolig er det bra at det både fins bremseklosstyper som meg og folk som gir gass. Vi trenger både gass og brems – det har samfunnet til felles med elsparkesyklene.

Rundingsbøye i gågata

Denne våren var jeg enda mer sint på elsparkesyklene. Problemene fra jomfruåret syntes bare å bli større – flere kommersielle aktører entret bybildet og fylte fortauene med rosa, grønne, gule og svarte kjøretøy, til det var over 10.000 av dem bare i Oslo. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det har rast inni meg når en uvøren tenåring har brukt meg som rundingsbøye i en befolket gågate.

Det har heller ikke vært vanskelig å omsette raseriet til saklige argumenter mot elsparkesyklene:

• De gjør fortauene utrygge for fotgjengere.

• De forsøpler gatebildet og har for kort levetid, slik at klimafordelene oppveies.

• De forårsaker svært mange ulykker. Legevakta i Oslo satte ny rekord i august med 235 relaterte skader, og for to uker siden fikk Norge sitt første elsparkesykkel-dødsfall i Troms.

(Artikkelen fortsetter under videoen) 

LES OGSÅ: «Elsparkesyklar er sosialisme for vår tid», meiner historieprofessor

Blindeforbundets kampanje

Det tyngste argumentet er likevel problemene elsparkesyklene påfører mennesker med funksjonshemming, særlig når det gjelder manglende fremkommelighet for synshemmede og rullestolbrukere. Derfor startet Norges Blindeforbund en kampanje hvor de fester klistremerket «Jeg har stått til hinder for svaksynte og blinde» på feilparkerte elsparkesykler. De krever egne parkeringssoner for kjøretøyene.

«Man kunne ikke ha plassert andre ting rundt omkring på denne måten», sa Sverre Fuglerud fra Norges Blindeforbund til TV 2 i sommer. Det er vanskelig å være uenig. Når nyvinninger skaper problemer for dem som aller mest trenger et forutsigbart bybilde, kan det ikke bagatelliseres.

Damaskus-øyeblikket

Likevel hendte det noe som ledet til en helomvending for noen uker siden: Jeg var syk og skulle testes for korona, men testklinikken lå langt unna. Jeg var ikke i form til å sykle, måtte holde meg unna kollektivtransport og ville heller ikke utsette en taxisjåfør for smittefare. I villreden var det noen som tipset meg: Elsparkesykkel?

Først fnøs jeg av tanken. Det hadde gått prestisje i motstanden min, ettersom jeg tilhørte dem som var skrittet unna å foreslå fellingstillatelse for elsparkere. Samtidig så jeg ingen andre alternativer, og var trygg på ikke å møte på kjente på reiseveien som kunne avsløre sviket.

Med håndspriten i lomma gikk jeg til nærmeste elsparkesykkel, låste den opp, og kjente med ett en glede i hele kroppen da jeg rykket av gårde. Det var som Paulus’ Damaskus-øyeblikk, bare at jeg i stedet for å bli slått av hesten, stilte meg stolt opp på min elektriske traver og red inn i solnedgangen.

LES OGSÅ: – Tanken om eit «harmonisk forbruk» kor forbrukarane ryddar opp for kvarandre gjennomsyrer elsparkesykkelselskapa

Kjøretøyet er ikke problemet

Argumentene begynte å vrenge seg i hodet mitt. Det som tidligere framsto som grunnleggende problemer med elsparkesyklene, ble plutselig barnesykdommer som kunne kureres. Det minnet om den optiske illusjonen med ansiktene og vasen – du kan ikke se begge samtidig, det kommer an på hvordan du fester blikket.

Jeg begynte å tenke på hvilket enormt problem privatbilismen allerede er for framkommeligheten i byene våre. Og på at jeg også som syklist iblant kunne sette andre og meg selv i fare med cowboy-adferd.

Dessuten begynte jeg å ansvarliggjøre meg selv: Ja, det er et stort problem som må løses at kjøretøyene parkeres feil. Ja, det er et stort problem at de blir ødelagt for fort. Ja, det bør reguleres grundigere, for eksempel ved å innføre egne parkeringsplasser og å nekte kjøring på fortau. Slike regler finnes i andre land og noe liknende bør og vil trolig være på plass neste vår, slik Samferdsdepartementet har varslet. Dette kan både sanksjoneres fra elsparkesykkelutleierne, i form av å innføre karantene ved feilparkering og liknende, og det kan komme fra myndighetene i form av bøter for trafikkovertredelser.

Det ligger også på meg som elsparkesyklist å være en hensynsfull trafikant – og dette problemet handler mindre om kjøretøyets egenart enn mine holdninger. Jeg bør ikke kjøre slalåm i Karl Johan. Jeg bør kjøre sakte og på trygg avstand fra fotgjengere, og jeg bør parkere forsvarlig.

Jeg tror ikke elsparkesykkelen kommer til å forsvinne. Den har for mange fordeler, og ulempene kan håndteres slik at vi ender på plussiden, både med tanke på klima og bymiljø.

LES OGSÅ: «Mennesker med funksjonsnedsettelser er sjelden på plass i norske kirkerom, selv om Den norske kirke har om lag 800.000 medlemmer som er funksjonshemmet»

Venter på snøen

Søndag kom busstreiken og dagen etter trappet Oslo kommune opp tiltakene for å unngå andre smittebølge. Da gjorde jeg det utenkelige: Jeg kjøpte et månedspass som ga meg full tilgang til sparkesyklene i 30 dager, og ruset ned til sentrum. Slik unngår jeg kollektivtrafikken og kommer meg fort nok rundt til nødvendige ærend.

Antakelig fikk jeg det selvtilfredse gliset jeg tidligere har foraktet på forbisusende elsparkesyklister – iallfall når jeg passerte pesende syklister i motbakkene. Jeg kan heller ikke avkrefte at jeg inntok den litt overdrevent ranke holdningen man får på disse kjøretøyene, som minner om romerske ryttere i vogn i gladiatorfilmene.

Frykten for å suse forbi noen jeg kjente forsvant likevel ikke: «Også du, min modernitetskritiske venn, Arne?» Derfor kommer jeg nå ut av skapet, slik at de som kjenner meg er forberedt: Jeg er blitt elsparkesyklist.

Jeg fortalte en kollega om månedspasset jeg nettopp hadde kjøpt – hun og jeg har de to seneste somrene funnet mye fellesskap i vår avsky mot elsparesyklene. Etter at sjokket hadde lagt seg for henne sa hun kontant:

«Jeg håper det begynner å snø i morgen.»

I så fall venter jeg på elsparken.

Les flere kommentarer fra Vårt Land:

Fire spørsmål står fortsatt ubesvarte etter at Shabana Rehmans Født Fri ble fratatt støtten, skriver Veslemøy Østrem

Ord som «snikislamisering» må adresseres tydeligere, skriver Berit Aalborg

Kan den generelle offentlige samtalen ha godt av litt mer snillhet? spør Åste Dokka