Da jeg var yngre trodde jeg at alle som var uenig med meg var idioter. Det gjenspeilte seg i de tingene jeg skrev. For jeg skrev – leserinnlegg i aviser og artikler i studentblader og andre steder. Jeg ville ytre meg om det jeg brant for, og jeg ville overbevise alle som mente noe annet om at jeg hadde rett.

Boksekamp

Strategien jeg valgte var - blant annet - spiss retorikk og syrlighet. Det var om å gjøre å få inn flest mulig rammende slag, vise overlegenhet. Og jeg fikk svar på tiltale. Jeg ble møtt med samme aggresjon og polemikk jeg selv viste.

Slike debatter blir som boksekamper der hver kampdeltaker har sin heiagjeng. Når én slår, heier fansen og motstanderen krymper seg. Til sist kåres det en vinner blant de to forslåtte og blodige.

Men er boksekampen en god metafor? Vil vi slå og bli slått i den offentlige samtalen? Mitt svar er nei. Jeg vil ikke det lenger. Jeg vil fortsatt at vi skal få uenighetene tydelig fram, men ikke for å ramme andre, og ikke for å score gratispoeng.

Middagsselskapet

Samtaleklimaet er blitt hardt. Vi har hørt mye om hets i kommentarfeltene, og det er ille. Men også den alminnelige debatten kan være brutal, og det stenger folk ute fra deltakelse. Ingen er tjent med at bare de mest hardhudete og hardtslående orker å stå i det. Vi trenger fortsatt nyanser, bredde i perspektiver, ærlighet fra dem som er på vei mot et nytt standpunkt.

Det finnes mange metaforer vi kan velge mellom når vi skal beskrive debatt. Dans, for eksempel. Eller et middagsselskap: Alle kan komme til orde, og alle lytter ansikt til ansikt.

Detaljnivå

Dersom vi skal få et bedre samtaleklima, mindre polarisert og mer åpent, er vi nødt til å legge ned sverdet når vi har mest lyst til å storme i kamp. Vi kan ikke bare skylde på overordnede strukturer, på mediehus og politikere, selv om disse har et stort ansvar.

Vi - alle som skriver, alle som kommenterer på Facebook og deler og trykker «liker» - må ned på detaljnivå og tenke oss grundig om: Hvilket klima bidrar jeg til når jeg gjør det jeg gjør?

Billig piskeslag

Jeg har endret mening om hva som er et godt debattinnlegg, en god aviskommentar og en OK måte å formulere seg på i sosiale medier. Nå setter jeg ikke lenger pris på et velrettet piskeslag, selv når det rammer folk jeg er uenig med. Jeg synes heller det er billig. Jeg blir matt langt inn i sjelen av stråmannsargumenter, vranglesing og hersketeknikker.

En av grunnene til at jeg har endret mening, og forsøksvis også praksis, er at jeg selv opplever det så tyngende å bli møtt med polemikk, usakligheter og nedlatenhet. Jeg har fått min dose ubehagelige motinnlegg, og det har effekt.

Men jeg har også blitt kontret med mange fine innlegg, der skribenten uttrykker uenighet på en gjennomsiktig og skikkelig måte. Og hva har skjedd? Isteden for å gå i forsvar har jeg åpnet meg for å forstå. Jeg har kommet på tanken at den jeg er uenig med ikke trenger å være idiot.

Ikke av seg selv

Med tida har jeg sakte blitt strengere med meg selv, helt sikkert litt kjedeligere og forhåpentlig en bedre deltaker i den offentlige samtalen. Det kommer imidlertid ikke av seg selv. Jeg er av dem som naturlig snakker og skriver syrlig, ja noen ganger infamt, og som må tilbake til teksten etterpå for å luke. Derfor sover jeg nesten alltid på tekster. Jeg prøver å ligge én dag foran deadline, slik at jeg kan skrelle av unødvendige adjektiver og overdrivelser.

Jeg leser også teksten jeg kommenterer minst to ganger. Har jeg forstått budskapet rett? Har jeg sett sammenhengen hver setning står i? Jeg prøver å se forbi sleivspark, finne det egentlige argumentet og mene noe om det.

Jeg prøver å formulere meg slik at leseren ikke må velge mellom enten min fortreffelig framstilte posisjon eller den til en tåpelig motstander. Jeg prøver å unngå å framstille synspunkter jeg ikke er enig i på måter tilhengerne ikke kan kjenne seg igjen i. Jeg prøver å dempe egen aggresjon, med mindre jeg opplever den som absolutt berettiget. Jeg får alt dette til noen ganger – og noen ganger ikke.

Legitimt

Snert er fortsatt et verdifullt språklig virkemiddel, og det er legitimt å bruke det. Men i forkant av enhver offentlig ytring bør det ligge et spørsmål: Hvordan ville jeg lest dette om det var jeg som ble truffet? Som kjent er det fint å handle mot andre slik en selv vil bli behandlet.

LES OGSÅ: Fryktar samanbrot av den offentlege samtalen

LES OGSÅ: Skal kirken bli et renset hus?

LES OGSÅ: Dette er en uforbeholden beklagelse!