Som barn av frikirkeligheten er det interessant og artig å følge med på cand.theol.-debatten. Altså: Hvor mye teologisk kompetanse skal en prest i Den norske kirke ha? Temaet studentene reiste hadde blitt løftet før, og for ikke så lenge siden, så jeg var usikker på hvor mye debatt saken deres egentlig ville utløse. Ganske mye, viste det seg. En debattant i Vårt Land kalte det hele for mobbing. Preses rykket ut og kalte begge utdannelsene verdifulle. På lederplass konkluderte Vårt Land med at debatten er sårbar, men viktig.
Og så fant debatten veien til NRK. På Dagsnytt 18 diskuterte domprost Grethe Lystad Johnsen med MF-student Frida Strøyer Aalborg. Debatten var relativt forsonende. Begge var enige i at både de erfaringsbaserte og de profesjonsutdannede hadde en viktig plass i Den norske kirke, men ikke helt enig om hvor stor plass de skal ha – og hvordan de skal få plassen sin.
Svartdahls tre måneder på bibelskole
I den sammenhengen jeg er bevandret i, Pinsebevegelsen, er du heldig hvis du har en pastor som har teologiutdannelse. Det er vel snarere unntaket enn hovedregelen. Stillingen som pastor er også sjeldent lønnet. Her er pastorer bussjåfører, lærere, økonomer og sosionomer.
Som barn tenkte jeg at det var det naturligste i hele verden. Jesus knyttet jo til seg folk med sekulære yrker, fiskere eksempelvis. Josef var snekker. I etterkant skjønte jeg at pastoren jeg vokste opp med og som jeg anså (preteritum der, altså) som en stor bibelsk autoritet, faktisk var rørlegger.
Den høyt skattede TV-pastoren Egil Svartdahl har ofte dratt en bestemt spøk i forsamlinger jeg har vært en del av. Han gikk selv tre måneder på bibelskole, og med referanse til de høyt utdanna biskopene i Den norske kirke, sa han at «noen trenger litt lenger tid enn andre på å forstå ting» (sitert fra min hukommelse).
Engasjer folk, realiser visjoner
I teorien er det noe friskt og befriende med at ethvert menneske som har noe på hjertet som følge av å ha lest Guds ord, kan entre plattformen og si det. Jeg synes fortsatt at det er noe av det vakreste med Pinsebevegelsen.
Utfordringen er at ingen gjør en skikkethetsvurdering. Menighetsmøtet (en slags generalforsamling der menigheten i fellesskap treffer beslutninger) – som gjerne består av tilhørere med mindre teologisk kompetanse – tar som regel stilling til årsregnskap og strategi. Og de treffer jo ikke pastoren i det daglige, de ser han (ja, jeg skriver han, fordi det er flest han-er), levere en tale hver søndag.
Lederteamet rundt pastoren har som regel heller ikke teologisk kompetanse, men har meldt seg frivillig til å ta ekstra ansvar for menigheten. Den teologiske argumentasjonen til en pastor blir derfor sjelden prøvd.
Bærekraften
Å være karismatisk og retorisk sterk er egenskaper som hjelper en i å bli en frikirkelig pastor. (For all del, det er gjerne de karismatiske og retorisk sterke prestene fra Den norske kirke som blir profilerte og bryter lydmuren også.) Men den som engasjerer folk og kan realisere visjoner, har gode muligheter for å bli pastor i en karismatisk sammenheng, helt uavhengig av teologisk kompetanse. Det er skremmende.
Og ikke ser noen ut til å ville endre på det heller. Debatten om utdannelse i Den norske kirke kunne aktualisert en debatt om utdanningsnivået blant frikirkelige pastorer. Unge kristne tar utdannelse som aldri før og stiller store krav til hvem som skal fange eller få oppmerksomheten deres – og til hvem som skal få snakke inn i deres liv. Det er ikke sikkert at lek-predikanter eller pastorer vil ha samme troverdighet hos forsamlingene sine i fremtiden, som nå.
Profesjonaliser sjelesorgen
Ett svært viktig læringspunkt fra dokumentaren Under Guds øye, om Sannhetens ord bibelsenter, og som enhver frikirkelig leder bør ta innover seg – handler om sjelesorgen. Jon Hilmar og de andre er ikke de eneste i frikirkeligheten som har opplevd at hemmeligheter de har fortalt i «sjelesorg» med menighetens ledere, kan bli brukt mot dem i neste sving. Frikirkelige miljøer har alt å tjene på en profesjonalisering av sjelesorgen, eller samtaletjenesten som det gjerne heter. I dag er sjelesorg et eget, gjennomprofesjonalisert fag. Å møte et annet menneske i sjelesorg er ikke noe man kan ta lett på.
Jeg kritiserer frikirkelige pastorer ganske ofte på kommentarplass. Derfor er det også viktig for meg å få frem at det finnes en rekke frikirkelige pastorer der ute som betyr mye for sin lokale kirke. Som har utøvd omsorg og nestekjærlighet langt utover sin egen familie og som bidrar tungt inn i lokalsamfunnet.
Og selv om frikirkelige pastorers one-linere og enkle sannheter ofte blir kritisert, finnes det enkle setninger som kan bevege en tro også. Trygve Birkeland, pastor i Sion Blomsterdalen sa en gang til meg: «Vi har en Gud som våker over, ikke en Gud som overvåker». Det er et sitat jeg husker fortsatt – og det forteller om en god Gud.
Du kommer nok aldri til å finne pastor Birkeland i en debatt om teologisk kompetanse. Lekpredikanten er for opptatt med å bygge lokalsamfunn, og å ta vare på sine lek-soknebarn. Ellers så kan det hende at du finner ham bak rattet, kjørende i en buss mellom de syv fjell.
