Ser vi en gryende kristendoms-boom blant unge?
Det er grunn til å spørre for tiden. Gjennom våren og sommeren har både Vårt Land og andre medier omtalt flere kirker og kristne organisasjoner som opplever at deltakelsen fra unge er høyere enn på lenge.
I store byer forteller både pinsemenigheter og andre frimenigheter om økende pågang av unge voksne. Stadig flere i 20- og 30- årene melder seg inn i Den norske kirke. Ikke minst har flere ungdomsleirer og festivaler rekordmange deltakere.
Årsakene kan være mange og sammensatte, og det er vanskelig å si noe endelig om de store linjene ut fra enkelte kirkers selvrapportering.
At noen kristne miljøer opplever økt pågang blant unge, betyr ikke at alle gjør det. Det er slett ikke uvanlig, spesielt i store byer, at ulike kirker veksler på å samle de store massene av studenter og unge voksne. Kanskje handler pågangen også om at folk har vendt tilbake etter en lengre pandemi-dvale.
Likevel er det tankevekkende å se på hva som kjennetegner miljøene som har stor oppsving. Hvis noen trodde tradisjonelle trosoppfatninger og forkynnelse om å «gi alt» ikke kunne slå an, tyder mye på det motsatte.
Overgivelsen til Gud kan være en befriende vending bort fra seg selv og jaget etter å skulle oppnå så mye på eget vegne, uten at man mister kontakten med eget indre
— Morten Marius Larsen
Lavterskel på retur?
Trenden blant kirker som samlet unge i store byer handlet lenge om å legge terskelen så lavt som mulig.
Musikken skulle være lett å like, internt språk ble forvist fra møtene og budskapene skulle være enkle og tilgjengelige - spesielt for kirkefremmede.
Den pinsekarismatiske forsamlingen IMI-Kollektivet i Oslo har en annen tilnærming. Gudstjenestene er i større grad lagt opp for kristne som vil vokse i troen. De er mindre skjematiske enn mange andre, legger stor vekt på kollektiv tilbedelse og har rom for karismatiske uttrykk. Samtidig er de tydelig utadrettet, og tilsynelatende mer opptatt av at deltakerne skal anvende troen i hverdagen, enn at kirkens egen virksomhet skal vokse.
På seks år har de gått fra 30 til 600 deltakere på gudstjenestene sine, og nylig ble det kjent at de må flytte til større lokaler for å få plass til alle.
Vitner populariteten om at lavterskel er på vei ut blant unge kristne?
Både ja og nei. Også Kollektivet er opptatt av å gjøre det enkelt for nye å bli med, og det blir feil å se dem som en direkte motsetning til lavterskel (jeg tror neppe de definerer seg selv som høyterskel).
Likevel forteller det noe om at mange unge kristne i dag søker åndelig fordypning og vil at tro skal være retningsgivende for livet sitt.
[ Lars Christian Gjerlaug ble overveldet av depresjon - nå leder han Oslos raskest voksende kirke ]
Overgivelse er i vinden
Det ble mye debatt rundt slagordet «all in» da tverrkirkelige The Send samlet over 10.000 unge på Telenor Arena i 2022. Deltakerne ble utfordret til å gi alt for Jesus og si seg villige til å «gå hvor som helst og når som helst for evangeliet».
Det altomfattende kallet synes ikke å ha skremt bort unge, snarere tvert i mot. To år senere er overgivelse til Gud fremdeles et uttalt ideal i mange unge miljøer, ikke minst i misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag (UIO). Nylig meldte avisen Dagen at 2024 ligger an til å bli et rekordår for deres disippeltreningsskoler, som er en bibelskole med et lengre utenlandsopphold.
Hva er det med kallet til overgivelse som gir mening for så mange?
I noen folks ører kan maktmisbruk-alarmene gå raskt når de hører om religion og total overgivelse. Men en viktig detalj, er at det ikke er snakk om å underkaste seg en leder eller en organisasjon. I denne sammenheng handler det mer om å aktivt søke og følge Guds vilje for sitt liv. Både ved å følge Bibelens lære, men også ved å åpne seg for Guds personlige ledelse.
Det betyr ikke at folk oppfordres til å slutte å tenke selv. Idealet som ofte formidles handler om å ta sitt eget indre på alvor ved å lære seg å skjelne mellom bra og dårlig, mellom Guds stemme og sin egen.
På sitt beste har det et motkulturelt potensiale. Overgivelsen til Gud kan være en befriende vending bort fra seg selv og jaget etter å skulle oppnå så mye på eget vegne, uten at man mister kontakten med eget indre.
Samtidig er det problematisk hvis forventningene til den personlige og kollektive overgivelsen blir for store. Tenker man at store ting vil skje hvis bare mange nok «overgir seg fullt og helt»? Eller at man kan nøste opp i dårlig psykisk helse ved å overgi seg nok? Det kan være sårbart.
I media har vi en tendens til å snakke om dagens unge som én stor masse, som enten er woke og klimaaktivister eller konservative anti-woke på høyresiden
— Morten Marius Larsen
Flere trender samtidig
Er mer vekt på personlig hengivelse årsaken til at unge trekkes til kirken?
I media har vi en tendens til å snakke om dagens unge som én stor masse, som enten er woke og klimaaktivister eller konservative anti-woke på høyresiden. Sannheten er nok at unge er mye forskjellig på en gang, også de kristne.
Bølgen av unge som overgir seg fullt og helt, i kjølvannet av The Send, er ikke nødvendigvis den eneste trenden. Når temperaturen skrus høyere opp av noen, kan det ofte bli for varmt for andre. Det er interessant at kirker og organisasjoner med andre betoninger også melder om oppgang.
Men én ting tror jeg er gjeldende uansett: Når unge trekkes til kirke i dag, er det neppe fordi musikken er så bra eller kirkekaffen smaker godt. Det handler om at tro er verdt å ta på alvor.
