På Kant med apologetikken

Neste helg er det ventet opp mot 1000 deltagere på apologetikk-konferansen Veritas i Grimstad. Apologetikken er som en måkebil på fjellet. Den rydder vei. Men den er ikke veien, og heller ikke bilen som tar meg over til den andre siden. For den som vil forsvare troen er det fremfor alt avgjørende å kjenne apologetikkens begrensninger.

Apologetikkens begrensninger

Apologetikk – trosforsvar – er ikke bare nødvendig for kirken, den kan også være et problem. De tenkerne som står igjen i historien som representanter for de største avsporingene fra den felles kristne tro, forstod seg alle som apologeter. Markion av Sinope levde et par generasjoner etter Jesus og han elsket Paulus. Men han synes guden i Det gamle testamente var for vanskelig å forholde seg til. Hvordan kan den Far Jesus taler om som lar solen skinne over gode og onde være den samme som lot ilden regne over Sodoma og Gomorra? På 300-tallet ville den unge Presten Arius og etterfølgere hans redde kristendommen fra irrasjonalitet. Gud kunne for dem ikke både være en og tre. Den irske munken Pelagius ville på 400-tallet redusere spenningen mellom Guds vilje og menneskets frihet. For ham var de gode nyhetene at mennesket kunne frelse seg selv.

Teologisk selvkritikk er viktig. Men det må være kritikk på troens egne premisser. Menneskets erfaringer er aldri nøytral. Den er formet av den tro den tolkes i.

Markion, Arius og Pelagius var svært ulike, men hadde det til felles at de ikke ville akseptere de tilsynelatende paradoksene i den kristne tro: Guds kjærlighet er også vrede. Jesu menneskelighet og Guddommelighet konkurrer ikke om plass. Mennesket er fri når det gir sin frihet til Gud. Logikken er alltid en medspiller for de som bekjenner Jesus som Logos – verdensfornuften.

Likevel forblir fornuft uten tro bortebane for kirken. Apologetikk som offentlig trosforsvar er viktig. Men om offentligheten eller tidsånden får sette premissene for det som kan sies, blir utfallet deretter. Det gjelder om offentligheten foretrekker gnostisisme som på Markions tid, nyplatonismen på 400-tallet, eller vår tids sen-moderne liberalisme. Jeg spurte en kjent kristen forfatter en gang hvorfor han snakket og skrev så mye om isbjørner og så lite om andre viktige spørsmål i den kristne tradisjonen. Hvorfor aldri noe om abort, kyskhet eller skilsmisse? Svaret gjorde inntrykk. Han bedyret at han gjerne ville snakket om disse komplekse temaene, men at han ikke fant noen måte å gjøre det på. Med andre ord: Sier jeg A så hører du B. Tidlige kristne ble beskyldt for kannibalisme. Utenfor gudstjenesten, gir nattverdens språk ikke mening.

[ Morten Marius Larsen: «Apologetikken tok meg med storm. Men jeg er usikker på om det skyldtes fornuften» ]

Når den kristne tanke utformes for å vinne

Problemet er at når den kristne tanke utformes for å vinne debatten, formes den av debatten den deltar i. På hvilken måte formes mitt teologiske språk mens jeg skriver dette til Vårt Land? Hva gjør det med meg som predikant kommende søndag? Filosofen Jürgen Habermas visjon om den offentlige samtalen rundt de runde bordene, kan kanskje bygge et samfunn. Men er «det allmenne» riktige forutsetninger for å diskutere teologi? Kirken risikerer å uthule sitt eget språk når den gir slipp på de grunnleggende premissene for sin egen bekjennelse, selv med den gode intensjon å overbevise den andre.

Modernitetens største filosof og apologet, pietist-sønnen Immanuel Kant «vant» debatten og «reddet» den kristne etikken i Europa på 1800-tallet. Kant bygget et imponerende filosofisk byggverk der rasjonaliteten er «sikker», uavhengig av vår erfaring. Setningen «alt har sin årsak» er alltid sann i Kants system, fordi menneskets måte å erfare verden på nødvendigvis går gjennom fornuften. Gud blir et postulat, en grunnleggende påstand, som ikke er opphavet til fornuften, men eksisterer i fornuften. Kant reddet gudstroen i offentligheten for en tid, og gjorde den rasjonell.

«Bevise» Guds eksistens

Men sammen med pietismens badevann kastet han ut Sønnen som verdens frelser. I kjølvannet av Kant finner vi konservative apologeter som William Lane Craig, men også liberale apologeter som vil forme dogmene etter siste skrik på Blindern. Craig gjør mye godt. Men Craigs apologetikk trår etter min mening feil når han prøver å «bevise» Guds eksistens ut fra et argument som står og faller på at skapelsen er en virkning av en årsak, på linje med alle andre årsak-virkninger i skapelsen (Kalam-argumentet). Konsekvensen blir at han må omfavne en av lærene om Kristus kirkefedrene kontant avviste. Craig hevder i sitt hovedverk Philosophical foundations for a Christian Worldview at Guds logos erstattet Jesus fra Nasarets fornuft (Apollinarisme). Bare slik kan han med Kant sørge for at rasjonaliteten er likestilt med Gud og ikke bare skapt av Gud.

Craig gir alt inn på å vinne den filosofiske debatten, med gode intensjoner og et skarpt intellekt. Hensikten er å bane vei for bibelens budskap, og svært mange er blitt velsignet av hans arbeid. Men på veien ofrer han etter min mening viktige sider av læren om hvem kirken sier Jesus er. Den liberale teologiens apologetikk på sin side blir en avsporing når den lar erfaring formet av livssyn fremmed for den kristne erfaringen rett til å justere og bedømme troen.

[ Åste Dokka: «Vi kan ikke tro på oppstandelsen, like fullt kan vi bygge vårt liv på den» ]

Kierkegaard og overgivelsen til Gud

Teologisk selvkritikk er viktig. Men det må være kritikk på troens egne premisser. Menneskets erfaringer er aldri nøytral. Den er formet av den tro den tolkes i. Apologetikken er best når den forstår at teologien i offentligheten forblir en hypotese, en bevisst sirkelargumentasjon. Kierkegaard – den uten sammenligning største kristne tenkeren i Norden ­– skrev sine filosofiske verk under pseudonymer, og fremstilte dermed sin skarpe apologetikk som uskyldige tankeleker. Kierkegaard visste at teologien, i alle sine intellektuelle dypsindigheter alltid er en henvendelse til viljen like mye som tanken. Apologetikkens oppgave er ikke bare å lede fra allmenne premisser til tro, men å vise hvordan troens skjønnhet bare kan erfares som sann under sitt eget grunnleggende premiss: overgivelsen til Gud. Det gjelder for fornuften som det gjør for erfaringen.

Det kristne språket apologetikken derfor aldri kan gi slipp på er de passive verbformene. Selvbiografiene til de største tenkerne i kirkens historie som Augustin, Teresa av Avila og C.S. Lewis er fulle av dette språket: Jeg fant ikke Gud, jeg er funnet av ham. Jeg forstår ikke Gud, jeg er forstått av ham. Jeg kjenner ingen helgenfortelling om intellektuelle skeptikere som tenker seg frem til tro.

Troens lys

Jeg kan derimot mange historier om tenkende og lesende mennesker som får troens lys som gave over tanken fra uventet hold, for så å tenke bedre og klarere. Jeg er takknemlig for alle apologeter som har måket bort alle hindringer i veien for min tro. Men troen selv har jeg fått av Ånden i det kristne fellesskapet – like mye av barna som av de voksne, like mye av professorer som ulærde. Større enn å gå på vannet er mirakelet jeg erfarer hver dag at Gud har gitt meg troen. For som Peter får høre av Jesus, når han for en gangs skyld svarer rett, sier Jesus også til oss når troen blir vår: Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himmelen.

[ Dro Norden på tvers for å lære om trosforsvar ]