Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
I mange kristne kretser har konseptet apologetikk blitt så godt etablert at det knapt fortjener sin plass i fremmedordboken.
For de uinnvidde er apologetikk altså en sjanger av kristen tenkning som tar sikte på å begrunne og forsvare kristen tro intellektuelt. Mens dette før var forbeholdt noen bestemte nisjer på nettet, kan du i dag oppsøke tverrkirkelige apologetikk-arrangementer i stadig flere byer, fylle hyllen med mer og mer litteratur på norsk og se videoserier der kjente kristen-profiler serverer fornuftige grunner for å tro.
Apologetikk meg her og apologetikk meg der, tenker kanskje noen. Der mange kristne ser et enormt potensial i konseptet, er det andre som rynker på nesen. For trenger folk egentlig at alt skal være så fornuftig og velbegrunnet hele tiden?
[ Lars Laird Iversen tror ikke lenger på Gud ]
Suksessfaktor og problem
Temaet er aktualisert av en nylig diskusjon i Vårt Land om Jesu oppstandelse mellom teolog og kommentator Åste Dokka og Jon Romuld Håversen, som arbeider med apologetikk i elevorganisasjonen Laget.
Mens Dokka i en kommentarartikkel reflekterer over at oppstandelsen aldri kan gripes med forstanden, men at vi likevel kan bygge livet vårt på den, mener Håversen det finnes gode argumenter som sannsynliggjør at oppstandelsen fant sted. Når Dokka avviser forsøket på en slik argumentasjon, risikerer hun «å frarøve kristne noe mange opplever svært trosstyrkende», skriver han.
Det får være opp til andre enn meg å bedømme om argumentene for oppstandelsen holder mål eller ikke. Likevel synes jeg det er et godt utgangspunkt for å si noe om hva jeg tror har vært apologetikkens suksessfaktor og noe av dens problem.
Intellektet mitt var bortvist fra troens område. Så kom apologetikken og inviterte det tilbake igjen
Nyateisme og pinsekarismatikk
Apologetikken tok meg med storm fra begynnelsen av 20-årene. At den ble så viktig for meg, tror jeg til dels handlet om ytre forhold.
2000-tallet, da jeg var i tenårene, var nyateistenes glanstid. Hissige religionskritikere som Richard Dawkins og Christopher Hitchens solgte bestselgende bøker hvor de proklamerte at religion var uvitenskapelig og ødeleggende for verden. I ettertid vil knapt noen seriøse tenkere si at poengene deres holdt vann, men det føltes som om holdningene likevel sank inn hos mange, og at kristne ble sett på som mindre intellektuelle enn andre.
Det pinsekarismatiske miljøet jeg tilhørte gjorde lite for å avkrefte oppfatningen. Tro handlet ikke om intellekt, ble det sagt. For å tro på Jesus måtte vi få en personlig åpenbaring, en erfaring av å bli berørt av Gud. Hvis erfaringen uteble, ble vi oppfordret til å bare bestemme oss for å tro.
Intellektet mitt var bortvist fra troens område. Så kom apologetikken og inviterte det tilbake igjen. Både ved å gi motbør til påstandene om at Gud var motbevist, men også ved å presentere argumenter for Guds eksistens.
Apologetikk i et vakuum
Folk fra andre kirkelige tradisjoner, der det skarpe skillet mellom tro og tanke aldri har eksistert, har muligens ikke hatt behov for apologetikk på samme måte. Likevel tror jeg det fins mange av oss som har funnet apologetikk i et vakuum, opplevd verdien av det og kjempet for dens legitimitet i miljøer der det i utgangspunktet var lite rom for sånt.
Sånn for ordens skyld kan jeg nevne at det for min egen del ga utslag i at jeg jobbet flere år med formidling av apologetikk i organisasjonen Damaris Norge, hvor jeg blant annet lagde en podkast sammen med nevnte Jon Romuld Håversen.
Så hva er det egentlig å være uenige om, når det kommer til apologetikk?
Trøblete innpakning
Det er nok å ta av for de som vil diskutere det faglige innholdet, slik som om argumentene er gyldige og bygger på riktige premisser. Diskusjonen mellom Dokka og Håversen synliggjør at kristne tenkere gir ulike svar på hvorvidt allmenn fornuft, hva enn det er, kan hjelpe oss til å forstå troens mysterier.
Likevel tror jeg en av de fremste utfordringene handler om hvilken innpakning argumenter gis i møte med mennesker. Et enkelt korttriks kan være imponerende, men hvis du på forhånd blir lovt et spektakulært trylleshow, kan du likevel bli skuffet. Det fins mange tankevekkende perspektiver som kan gjøre kristendommen mer troverdig, men hvis de presenteres som komplett logiske og fornuftige setter man folk i en vanskelig situasjon. De må enten godta det, eller gå derfra skuffet og irritert – kanskje med en følelse av at man var dum som ikke forstod.
I de toneangivende miljøene som fremmer apologetikk i Norge tror jeg det er høy bevissthet om slike hensyn, og veldig få vil hevde å kunne «bevise» noe som helst. Istedenfor presenteres apologetikk som «gode grunner». Det er klokt, for samtalen om de store spørsmålene er for viktig til å bli kortsluttet av forventninger som ikke kan innfris.
Fornuft og følelser
Når jeg ser tilbake, er jeg usikker på om suksessen til apologetikken skyldes at den henvender seg så mye til fornuften. Selv om den ga meg argumenter for å tro, aner det meg at følelsene mine ble berørt vel så mye som intellektet.
Jeg var flasket opp med en fortelling om at fornuften hadde avslørt religionen jeg trodde på. Så kom apologetikken og fortalte meg et motsatt narrativ, om at jeg som kristen hadde fornuften på min side likevel. Det vakte følelser, og gjorde at jeg kunne gå med hevet hode og være trygg når folk spurte meg ut om troen min.
Jeg tror ikke jeg trengte, eller trenger, å tro på noe der alle spørsmål går opp eller der alt kan gripes ved fornuften. Derimot var det avgjørende med en tro som kunne gi gode nok svar til at jeg ikke følte meg som en komplett idiot. Argumentene trenger ikke overselges for å bidra til dette.
