«Pinlig og sårt fravær av livssynspolitikk»

Lørdag 27. august kunne vi lese, «Foran valgdrama i storbyer gir AP og Høyre knapt noen løfter om livssynspolitikk. I Oslo er Høyre helt «religionsfritt», viser Vårt Lands verdisjekk av programmer.» Arve Juritzen kommenterer og kaller det pinlig.

Ja, det er pinlig, men ansvaret for at det er slik må deles på flere.

[ Livssyn er taper i storby-valgkamp ]

Ikke alle syntes Kjell Magne Bondevik sin ide om en verdikommisjon i 1997 var særlig viktig. Han ante et underskudd på verdier i folket. Tiden har vist at han har fått rett, iallfall om vi legger til grunn den økte bruken av ordet «verdier» i valgkampmateriell de siste årene. Det har til og med vært tilløp til at «kristne verdier» har blitt omtalt uten folk har rødmet. Men, Vårt Land sitt funn avdekker at man raskt returnerer til et minimum, eller ingenting, når det gjelder omtalen av livssynsektoren. Hva skjer?

Det politiske signalet

Det er ti år siden utredningen om det livssynsåpne samfunnet ble fremlagt. Utvalget som presenterte sitt forslag til en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk, og fremholdt en positiv visjon: En visjon om et samfunn der det er rikelig med rom for tro og livssyn. Både religiøse og sekulære livssyn. Livssyn som er synlig nærværende, i ord så vel som i symboler og handlinger.

Dette signalet ble møtt med begeistring blant landets tros- og livssynsaktører.

For to år siden ble ny lov om tros-og livssynsamfunn vedtatt. Det bekreftes at religion og livssyn har betydelig plass i samfunnet. Det offentlige anerkjenner det som skjer i, gjennom og utfra trossamfunnene, og dets samfunnsbyggende kraft. For eksempel opplæringstilbud for barn og voksne, sosiale og diakonale tjenester, som besøkstjenester og ulike møteplasstilbud, leksehjelp og skolefritidstilbud, konflikthåndtering og familierådgivning, språkopplæring og musikk- og kulturaktiviteter.

I tillegg til ny trossamfunnslov slår grunnlovens paragraf 16 fast «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Andre trossamfunn er sikret likebehandling; «alle tro- og livssynsamfunn skal understøttes på lik linje.» Denne bestemmelsen ble vedtatt i 2012.

Den dominerende tanken i storsamfunnet synes å være at sekulariseringsprosjektet seirer til slutt. Ansvarlige lover og regler som sikrer religionsfrihet og menneskerettigheter, er ivaretatt. Men, utover dette er det stillheten som råder.

Glemt under pandemien

Tross disse politiske vedtakene og signalene, glemmes tros- og livssynsaktørene når kommisjoner og utvalg skal rapportere. 22. juli-kommisjonen nevner knapt kirkens rolle i kriseberedskap. Koronarapporten som ble fremlagt av regjeringen i april 2022, nevnte ikke tros- og livssynssektoren. Det ble bedre i utvalgets andre rapport, men først etter etterlysning fra Norges Kristne Råd.

Det er grunn til å spørre hvorfor det ikke er samsvar mellom de politiske signal og vedtak, og plassen som gis i rapporteringen. I en samtale med Knut Espen Høidal, sjef for Forsvarets tros- og livssynskorps, fikk jeg en klargjørende innsikt. Han sa, «det er ikke lett å vite hva det betyr å være livssynsåpen. For mange er det lettest å ikke si noe om det.»

Hva gjør vi?

Om det er slik at stillheten rundt tros- og livssynsektoren skyldes at man ikke vet hva man skal si, så kan vi ikke skylde på forfatterne av partiprogrammene alene. Det må gjøres tiltak for å øke kunnskapen om tros- og livssynssektoren. De beste til å bidra til økt forståelse, er trossamfunnene selv. Men skal det skje, må holdningen være at samfunnet er åpen for livssyn.

Den dominerende tanken i storsamfunnet synes å være at sekulariseringsprosjektet seirer til slutt. Ansvarlige lover og regler som sikrer religionsfrihet og menneskerettigheter, er ivaretatt. Men, utover dette er det stillheten som råder. Det er klart det går på frimodigheten løs når ens livssyn ikke nevnes. Når de som har makt møter en med stillhet. Det var rett og slett sårt å høre landets politikere under de daglige oppdatering under Koronapandemien. Verselinjene omtalte restriksjonene i skole, idrett og kultur- men nevnte aldri kirke. Folk skulle bare visst hvordan det oppleves å kjempe så hardt, og møtes med stillhet.

Sosiologen Peter Berger fikk spørsmålet «Hvilket inntrykk har du av at sekulariseringen finner sted?» Peter Berger har fremmet sekulariseringsteori ganske så aggressivt over lang tid, og dette er det han svarte: «Jeg tror at det jeg og de fleste andre religionssosiologer skrev om sekularisering på 1960- tallet var feil. Vårt underliggende argument var at sekularisering og modernisering går hånd i hånd. Med mer modernisering kommer mer sekularisering. Det var en sprø teori. Det var ingen bevis for den. Størsteparten av verden i dag er ikke sekulær. Den er veldig religiøs».

Det er en slik forståelse som ligger bak visjonen om det livssynsåpne samfunnet. Ved å forholde seg til tros- og livssynssektoren med en større aksept og åpenhet vil mye være gjort. Tonen som settes i offentligheten, vil smitte på enkeltpersoner sin frimodighet rundt egen tro. Det er en foretrukken fremtid for mange av oss.

[ Norges kristne råd: Vern om det livssynsåpne samfunnet! ]