Vern om det livssynsåpne samfunnet!

«Samfunnet bør gi rikelig rom for tros- og livssynsutfoldelse, i all dets engasjement og synlighet, på ulike arenaer, individuelt og kollektivt».

Slik beskrives det livssynsåpne samfunnet i NOU 2013:1 «Det livssynsåpne samfunn – En helhetlig tros- og livssynspolitikk». Ti år er gått siden det regjeringsoppnevnte utvalget la frem sin rapport, og det er to år siden den nye loven om tros- og livssynssamfunn ble vedtatt. Også i denne blir det livssynsåpne samfunn brukt for å beskrive en politikk der myndighetene aktivt verdsetter og legger til rette for borgernes tro og livssynsutfoldelse.

Kommer ikke av seg selv

I Hurdalsplattformen heter det at «Regjeringa ønskjer eit livssynsopent samfunn» og at «Trus- og livssynssamfunnene er viktige både for enkeltmenneske og for storsamfunnet. For mange menneske utgjer dei viktige fellesskap, og dei skaper tilhøyrsel og identitet.»

En slik verdsetting av tro- og livssyn er en styrke for samfunnet. Norske myndigheters aktive støtte og finansiering av tro- og livssyn bekrefter dette. Men et livssynsåpent samfunn kommer ikke av seg selv, det er noe vi aktivt må arbeidet for å ivareta. Tros- og livssynssamfunn bidrar i stor grad inn i lokalsamfunn og storsamfunn.

De siste årene har vist en rekke eksempler på hvordan det livssynsåpne samfunnet i realiteten innskrenkes

Innskrenking

Det er ikke uvanlig å høre det norske samfunnet omtalt som livssynsnøytralt. Tro påstås å høre hjemme i privatlivet og ikke i det offentlige rom. Men en slik tankegang strider med intensjonen i lovverket og med retten til å utøve tro og livssyn i det offentlige rom.

De siste årene har vist en rekke eksempler på hvordan det livssynsåpne samfunnet i realiteten innskrenkes.

I Sogndal ble for eksempel elever nektet å møtes til andakt i regi av Laget som en elevaktivitet på skolen. Klepp kommune endret retningslinjer og gir ikke støtte til kulturaktiviteter i regi av kristne organisasjoner på grunn av at de forfekter et konservativt syn på samliv. I Drammen opplever STL at flere av deres medlemmer ikke får leie lokaler fordi de er religiøse organisasjoner.

Vi må tåle andre oppfatninger

Et livssynsåpnet samfunn ivaretas gjennom respekt og toleranse for oppfatninger en selv ikke deler. I NOU 2013:1 ble det listet opp et sett med prinsipper som ble lagt til grunn for arbeidet med loven, inkludert følgende formulering: «Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.»

Vi må tåle og takle å bli møtt med oppfatninger som er annerledes enn våre egne, og standpunkter som avviker fra majoritetens, skal ikke undertrykkes, men møtes med dialog og saklige motargumenter. Religionskritikk er et nødvendig gode i et demokratisk samfunn. Å skyve tro og livssyn unna det offentlige rom, gjør samfunnet, ikke bare fattigere, men også mindre robust til å tåle mangfold. Kunnskap om religion motvirker berøringsangst og skaper trygghet og tillit.

Å skyve tro og livssyn unna det offentlige rom, gjør samfunnet, ikke bare fattigere, men også mindre robust til å tåle mangfold

En viktig rettighet

Muligheten for å utøve religion og livssyn, individuelt og sammen, er ikke bare en villet politikk, men også en konstitusjonelt beskyttet rettighet:

«Frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer» (Menneskerettserklæringen artikkel 18).

Det livssynsåpne samfunnet ivaretar denne rettigheten. La oss sammen verne om det!

[ Oppfordrer kristen ungdom til å velge offentlige skoler ]