Når troen blir taus

Ikke alle som leser dette har opplevd slike personlige vitnesbyrd. Hvor mye dette praktiseres i kristne møter i dag, vet jeg ikke. Men det handler altså om at ordet noen ganger blir gitt fritt slik at den som vil kan reise seg og fortelle hva troen betyr i deres liv, gjerne med utgangspunkt i et bibelord eller et sangvers.

Jeg har selv både hørt og avlagt personlige vitnesbyrd, helst på lagsleirer på 60- og 70-tallet. Det var mye fint, og litt rart. Noen ganger ble det komisk, slik det skjedde med gutten som kunne fortelle forsamlingen at han var blitt så glad i dette ordet: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men vederkveger sin sjel?»

Det kunne også bli klamt når stillheten ble for lang mellom sangversene og neste vitnesbyrd. Men på sitt beste gjorde det noe godt med dem som hørte, og enda mer med den som talte. Frimodigheten og identiteten som kristen ble styrket.

Vi hører ikke mye om «vitnesbyrd», for ikke å snakke om «evangelisering» i Den norske kirke i dag

—  Halvor Nordhaug

Martyr betyr vitne

På vei mot lørdagens olsokfeiring, en martyrdag i kirkeåret, tenker jeg på hvordan det står til med denne siden av martyrtjenesten i dag. Martyr betyr jo nettopp «vitne». Jeg etterlyser ikke nødvendigvis en gjenoppfriskning av vitnemøtene, men derimot at vi setter ord på troen, og særlig i møte med mennesker som selv ikke tror.

For meg er dette en personlig utfordring. Hvor ofte får jeg, eller tar jeg, anledningen til å snakke om troen i et hverdagslig møte med andre? Sjelden. Det var lettere som biskop enn som pensjonist.

Noen tror at Frans fra Assisi har sagt: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord». Det sa han ikke. Selvsagt skal forkynnelsen bæres fram også gjennom kjærlighetens gode gjerninger, slik Frans gjorde. Men såfremt folk kan høre og forstå, må evangeliets ord alltid komme til. Hvordan kan troen ellers oppstå?

[ Bibelgruppe ville dele troshistorier – nå samler de hundrevis av unge ]

Hemmeligheten bak kirkevekst

Den amerikanske professoren Bart Ehrman har skrevet boken The Triumph of Christianity. How a Forbidden Religion Swept the World. Han beskriver her hvordan tallet på kristne til tross for tidvis forfølgelse vokste fra den første lille krets til ca. 30 millioner mot slutten av 300-tallet. Det var rundt halvparten av befolkningen i Romerriket. Vekstraten varierte naturligvis, men var i snitt omkring 30 % per tiår både før og etter at den første kristne keiser Konstantin kom til makten i år 312.

Hva var hemmeligheten bak denne sterke veksten? Ehrman svarer slik: «Det skjedde ikke ved offentlig forkynnelse eller ved dør-til-dør kampanje overfor fremmede. De brukte sine sosiale nettverk i hverdagen og omvendte mennesker helt enkelt ved ord fra sin egen munn».

I hvilken grad er dette noe vi snakker om i kirken i dag, at troen er ment å deles fra og til vanlige folk? Er også vi hardt rammet av tanken om troen som en privatsak?

Troen lever, men overleverer ikke

—  Halvor Nordhaug

Den lille og store tro

På sokkelen til statuen av Rosemarie Köhn ved Hamar domkirke står innskriften: «Ingen tro er for liten». Dette er jo sant, ja evangelisk, og ofte god og helt nødvendig sjelesorg. Men hvilke impulser utgår det fra denne parolen dersom den opphøyes til nærmest heroiske honnørord? Den lille tro kan jo bli så liten at den er taus. Så taus at ikke engang den egne familien merker den. Troen lever, men overleverer ikke.

Det må være mulig både å løfte fram den lille tro, men samtidig heie på den, og arbeide for at troen kan bli så “stor” at den kommer til orde som et vitnesbyrd og en invitasjon.

Vi hører ikke mye om “vitnesbyrd”, for ikke å snakke om “evangelisering” i Den norske kirke i dag. Vi fokuserer sterkt på folks følelse av tilhørighet til folkekirken. Den er verdifull. Men den gjør ikke utfordringen til tro og etterfølgelse overflødig.

Stadig færre nordmenn kommer til kirken på gudstjeneste. Men kirken er jo hos dem allerede når de møter kristne. Lite er mer troverdig enn at en nabo, en kollega eller en venn setter ord på troen i hverdagslig kontekst på en måte som er inviterende uten å virke klam eller påtrengende. Hvis de troende lar troen bli taus, hvem eller hva skal da male bildet av Jesus for sekulariserte nordmenn?

Kan vi hjelpe hverandre, trene litt på dette? Kan vi for eksempel la noen andre enn kirkens tilsatte får ordet i gudstjenesten eller i andre sammenhenger som martyr med et vitnesbyrd? Langt på vei all forkynnelse i Den norske kirke er overlatt de profesjonelle. Det er et sykdomstegn.

[ Farvel til rett-troenheten! ]

Det allmenne prestedømme

På kirkemøtet i fjor var det prester og biskoper som forkynte i gudstjenestene. Under andaktene i møtet ellers, som stort sett ble ledet av lekfolk, registrerte jeg ingen forkynnelse utover ferdig formulerte bønner, dikt, tekster og sanger. Alt var fint. Men jeg savnet et vitnesbyrd eller i det minste en egen betraktning fra den som ledet handlingen.

Det kirkelige demokrati i Kirkemøtet baserer seg på den lutherske læren om det allmenne prestedømmet. Alle døpte og troende har ansvar for kirkens liv. Men i Bibelen er dette prestedømmets fremste oppgave faktisk ikke å være kirkestyre men «å forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9). Så la oss gjøre det.