Verdidebatt

Farvel til rett-troenheten!

TRO: Hadde dere visst hva jeg egentlig tenker og tror, ville dere vel knapt ønsket meg som prest, har jeg noen ganger tenkt. Men så slår det meg at Gud er ingen sensor med rødblyant.

Nylig skrev Vårt Land-kommentator Berit Aalborg om «Lekmannsbevegelsens avkom». Her skriver hun om bedehusfolkets ambivalens mot dem som har orientert seg i andre retninger, og kanskje har tatt utdanning. Da skrev hun om meg! Og mange med meg.

Torbjørn Aas, prest i Den norske kirke

Det rare er at samme kveld som jeg leste kommentaren, hadde jeg tenkt å besøke mitt barndoms bedehus, der jeg var barn og ungdom på 60- og 70-tallet. Jeg hadde hørt om predikanten der, men aldri møtt ham.

Jeg tok mot til meg og gikk. Og det som skjedde denne sommerkvelden var enda rarere! For predikanten holdt en svovelpreken. Ja, han siterte faktisk hele Hallesbys berømte preken fra 1953. Hadde jeg vært 18, ville jeg reist meg demonstrativt og marsjert ut. Men det var noe annet som skjedde i meg mens predikanten talte og kveldssola sto inn gjennom vinduet.

Rett-troenhet i barndommen

Det har vært mye rett-troenhet i livet mitt. Som barn visste jeg at det var menigheten vår som hadde rett. Det var trygt og godt. Men medaljens bakside var at jeg måtte få til å tro som de andre. Så jeg prøvde å bli «omvendt». Å bli «frelst». Det var et krav som lå i miljøet og som jeg tok på dypt alvor, og satte alle krefter inn på å få til. Bedehuset hører jo til en vekkelsestradisjon. Og den eneste vekkelsen på min tid var at vi som vokste opp, ble «vakt».

I løpet av gymnas-åra orienterte jeg meg bort fra bedehuset og fant veien til Den norske kirke. Det ble livsavgjørende for meg. Det var befriende å komme til et sted hvor en vanlig gudstjeneste var «god nok i seg selv», selv om få kom og ingen ble frelst. Men jeg ble berørt, og kunne hvile i det.

Jeg har kjent på kravet om rett-troenhet også som prest, og en redsel for å tro og trå feil

Jeg hadde med meg mange sterke inntrykk fra bedehuset, både gode og dårlige som jeg ville rydde i, og valgte å studere kristendom et år før jeg skulle i gang med «ordentlige studier». Jeg ville studere et sted langt fra bedehuset. Det ble Universitetet i Oslo. Her hadde jeg et fantastisk interessant år, hvor jeg lærte om historisk-kritisk bibelforskning, og at eksegese er noe annet enn troslære. Jeg ble værende i det samme faglige landskapet, og ble filolog og lektor i videregående skole.

Den jeg konfronterte disse årene var moren min. Hun måtte tåle harde kamper. Og hun tålte det – og sørget! Stor takk! Posthumt.

Rett-troenhet som prest

Senere i livet tok jeg opp teologistudier og ble ordinert. Nå har jeg vært prest i Den norske kirke i mange år, og har hatt en fantastisk jobb! Men jeg har kjent på kravet om rett-troenhet også som prest, og en redsel for å tro og trå feil. Hva tenker han hvis jeg sier det sånn, og hun hvis jeg sier det slik? Ja, hadde dere visst hva jeg egentlig tenker og tror, ville dere vel knapt ønsket meg som prest, kan jeg ha tenkt!

Og nå sitter jeg på bedehuset og kjenner på gleden over å være her. Over fellesskapet. Det jeg sier høyt (for bedehus har vitnesbyrd, så det går noen replikker frem og tilbake) er at jeg tenker annerledes enn Hallesby. Men jeg har kjent predikantens genuine engasjement, dype alvor og vilje til sannhet. Ja, jeg har vel til og med fornemmet Hallesbys gode vilje!

Og det som slår i meg, som gammel norsklærer, er at Gud er ingen sensor med rødblyant. Dessuten har jeg begynt å tenke på meg selv som en postmoderne prest. Jeg er glad i prekenarbeid, som jo handler om å anrette bibeltekster på en måte som kan gi mening i våre liv i dag. Og jeg tenker at hver preken er en hendelse i seg selv, som hører til den helheten gudstjenesten er. Men de brikkene mine prekener utgjør, ville neppe passet sammen hvis jeg prøvde. Enn si dannet et helt og sammenhengende bilde. Derfor kaller jeg meg postmoderne.

Et streif av kveldslys

Det sier jeg ingenting om på bedehuset. Jeg lar det ligge i prekenene mine òg. Men det er sånn. Og det jeg kjenner denne kvelden, er gleden over alt vi deler som troende, uavhengig av hvordan vi formulerer oss. Guds-lengselen, Guds-hengivenheten, lengselen etter Guds rike, og trangen til å be, for hverandre, og for hele denne verden som plages og pines.

Jeg har vært en trofast leser av Vårt Land i mange tiår nå, og fulgt mange interessante og viktige kirkelige debatter, og hatt glede av det.

Men nå lengter jeg mest av alt etter et streif av kveldslys inn i all polarisert rett-troenhet.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt