Ærefrykt for mennesket

Jeg har brukt veldig mye tid på synd. Med det mener jeg at synd har vært og er en stor teologisk interesse for meg, og har vært det siden jeg lærte om Martin Luthers syn på frelsen på ex. fac. i kjelleren på Teologisk fakultet i 1999. Jeg har skrevet mange artikler og prekener om det lutherske syndsbegrepet, og ja, egentlig en hel bok om tematikken. Det har jeg gjort fordi jeg mener det gir oss de aller beste forutsetninger for å forstå vesentlige sider av oss selv og vår plass i verden, og det helt uavhengig av gudstro.

Men har dette fokuset en slagside? Jeg er ingen pietist, og jeg tror ikke jeg har påført meg selv eller andre skyldkomplekser for ting det ikke er noen grunn til å føle skyld for. Snarere har jeg forsøkt å sette rette teologiske ord på de reelle problemene menneskeheten faktisk har. Men kan det hende at det likevel har en kostnad å tenke veldig mye på alt som er galt her i verden?

Jeg tror fortsatt problemer finnes. Men det er jo andre ting jeg kunne ha sett etter også.

—  Åste Dokka

[ Marilynne Robinson skriv fram den usannsynlege prestefrua ]

Hva ser vi etter?

I pedagogikken vet de godt hvilken formende kraft språket har. Barn som gang på gang blir fortalt at de er håpløse, kan fort ende opp med å bli akkurat det, selv om utgangspunktet ikke var så ille. Hvis man snakker noe konsekvent ned, har terrenget en tendens til å forme seg etter kartet. Vi mennesker er sårbare for dårlig snakk om oss selv.

Jeg lurer på om jeg har mast for mye om synd og ikke tatt høyde for denne sårbarheten hos meg selv og andre. Og jeg tror det har forsterket min egen tendens til å se etter det problematiske og mørke overalt hvor jeg retter blikket.

Jeg tror fortsatt problemer finnes. Men det er jo andre ting jeg kunne ha sett etter også.

Våken humanisme

I innledningen til Marilynne Robinsons første sakprosabok på norsk, Hva gjør vi her? (Verbum, 2023), skriver Live Lundh om Robinsons dype humanisme. Og med én gang jeg leste det, tenkte jeg: Ja! Dette er en viktig nøkkel til hele Robinsons forfatterskap, som jeg fra før kun kjente fra romansida.

Hva gjør Robinson til humanist? For det første står hun faglig sett i humanvitenskapene, hun underviste i årevis i engelsk litteratur og kreativ skriving ved University of Iowa. For det andre er hun svært godt opplest på reformatorene og renessansehumanismen som virket samtidig med dem.

Men det tredje er det viktigste: Robinson leter fram det sant gudbilledlike i ethvert menneske. Karakterene i fiksjonen hennes er skrevet fram med en så stor ømhet for det menneskelige at selv den verste skurken i det universet hun etablerer fyller leseren med mild sorg, og ikke raseri. Og de mest godhjertede av dem skinner som helgener, selv om de slett ikke er det.

I dag er samtalen om hvem vi er preget av determinisme og reduksjonisme

—  Åste Dokka

Å lete etter menneskeverdet

Påstanden om at mennesket er skapt i Guds bilde og dermed har uendelig verdi, har jeg alltid oppfattet som en teologisk påstand. Med det mener jeg at menneskeverdet ikke er en tolkning av det vi kan se og observere, men et korrektiv til den menneskelige erkjennelsen. Menneskeverdet er ikke noe vi kan oppdage av oss selv, det må åpenbares for oss. Derfor er det også vår oppgave å insistere på det, selv når mennesker viser seg fra sine aller verste sider. Det har for meg altså ikke vært en tanke produsert gjennom observasjon, men gjennom arbeidet med hellige tekster.

Men nå er jeg i ferd med å ombestemme meg. For Robinsons iherdige søken etter det brilliante, godhjertede og kreative i fiktive og faktiske mennesker viser at det er fullt mulig å få øye på Gud i hverandre. Se det gode. Se sjelen, menneskesinnet, samvittigheten. Ja, faktisk har jeg følt meg så oppløftet av Robinsons tiltro til oss alle at jeg har lyst til å lete etter gudsglimtet hos kollegaen, naboen og kjendisen.

Gudbilledlikheten er ikke bare en abstrakt idé, teoretisk teologi, men et erfarbart potensial hos alle mennesker. Ikke alle realiserer det til enhver tid, men vi eier det like fullt sammen.

Robinsons essaysamling er et sammenhengende forsvar for mennesket, og hun mener det trengs i vårt idéklima: Vår tid har kastet en rik historie av antropologi over bord. I dag er samtalen om hvem vi er preget av determinisme og reduksjonisme, skriver hun. Vi beskrives gjerne som en ansamling arveanlegg, vår psyke et produkt av evolusjonære prosesser, vår antatte godhet er bare det egoistiske genets finurlighet. Det finnes ikke noen sjel eller samvittighet, og i alle fall ingen korresponderende Gud.

Men det er feil, sier Robinson. Å tenke slik gjør oss mindre enn vi er. Mennesket har en ontologi, en dyp virkelighet, og fordrer ærefrykt.

[ Humanisme med teologisk tendens ]

For lave forventninger

Betyr alt dette at Robinson er naiv og ikke ser alle problemene i den enkelte og i samfunnet? Overhodet ikke. Faktisk gjør de høye tankene henne enda mer skarpsynt overfor menneskelig tilkortkommenhet. «Det mest utvetydige beviset for vår betydning er for nedslående til å avfeies som selvforherligelse», skriver hun. Nettopp fordi vi ødelegger jorda, vet vi at vi er en enestående og viktig art.

Og så sier hun noe enda mer vekkende: Mon tro om vi i vår tid ikke har for lave forventninger til oss selv og hverandre. Jeg tror jeg aldri har lest noen fra vår tid si at vi forventer for lite av mennesker i dag.

Jeg tror ikke hun mener at perfeksjonskravene skal bli enda høyere, men om at de retter seg inn mot helt feil mål.

Våre individuelle reiser gjennom tida er meningsfulle i kosmisk forstand, sier Robinson. Det er en korrespondanse mellom vår erfaring og det som er sant om virkeligheten: At vi opplever oss som selv, og ikke som endepunktet for rent biokjemiske eller nevropsykologiske årsakssammenhenger, tilsier at vi faktisk har et selv. Når vi oppfatter virkeligheten som vakker, er det fordi det er en guddommelig henvendelse i tingene. Skjønnheten er en samtale mellom menneskeheten og virkeligheten, skriver Robinson. At vi merker at vi har en sjel med spor av det guddommelige, betyr at det finnes en Gud og at vi henger sammen med Gud. «Det mest bemerkelsesverdige ved universet, (...) er at det er tilgjengelig for vår forståelse (...) det mest bemerkelsesverdige ved oss, er at vår forståelsesevne er av et slag som kan finne universet tilgjengelig.»

Og hvis vi våger å se vår egen storhet, kan en virkelig humanisme tre fram: «Begrepet sjel er det som dypest sett binder oss sammen, et urokkelig grunnlag for medfølelse, anerkjennelse og kjærlighet som, når det erkjennes, vil sette oss i stand til å elske fiender, ønske fremmede velkommen og alt det andre.»

Vi trenger en fornyet ærefrykt for mennesket. Spesielt når vi tenker dårlig om oss selv.