«Sett en regnbue på appikonet i juni»
Jeg skulle betale med Coop-appen på telefonen da oppfordringen dukket opp. Jeg klikket «Nei takk», og måtte smile da neste skjermbilde kom – med et pent regnbuesymbol. Enten var det en feil i appen, eller så var dette Coops måte å markere at dette ikke var mitt valg: Det er ingen menneskerettighet å bli skjermet for regnbuen, take it or leave it.
Det slo meg samtidig at det en del Coop-medlemmer antakelig ikke smilte av dette lille stuntet. For dem er det alvor.
En ny tone
Pride har fått oppmerksomhet i en årrekke, men tonen hos mange av mine kristne venner er blitt endret. De var i ferd med å få et avslappet forhold til det hele. I Misjonssambandet hadde de til og med kampanje mot mobbing av skeive på ungdomsarrangementet UL. Det er 14 år siden, og ville kanskje ikke skjedd nå. Kristne miljøer er i ferd med å slå kontra. De opplever at det ikke er frivillig lenger. Tvang er de veldig imot.
For ingen, absolutt ingen, blir glad i Jesus av at kristne miljøer blir forbundet med kamp mot skeive. Ingen blir frelst av at Facebook-feeden flommer over av innlegg fra foreldre som kaller skolens seksualundervisning for «Pride-undervisning».
Det begynner å bli en ond sirkel. Jo høyere en del kristne og muslimer protesterer, jo større behov opplever arrangører og deltakere at det er for Pride. Jo mer innbitt dette understrekes, jo mer innbitte blir protestene. Ligger det en naturlov under her? Trenger alle en motstander som kan bekrefte egen berettigelse?
Konservatives opplevelse
Vel, det skeive miljøet trenger strengt tatt ikke det. Det er bare et år siden de opplevde et terrorangrep i en by de trodde var trygg. Derfor kan det bli oppfattet som umusikalsk å sette seg inn i Pride-motstandernes følelser. Men samtalen kan ikke stoppe opp, så jeg forsøker likevel.
For eksempel opplever en del at det begynner å bli en urettferdig fordeling av oppmerksomhet. Flere grupper i samfunnet kunne trenge en brøkdel av den oppmerksomheten Pride har oppnådd. Mennesker med Downs syndrom, for eksempel. De er i ferd med å sortert bort fra samfunnet før de blir født. De har én dag i året, og engasjementet den dagen er ganske lite: Noen KrF-politikere og ansatte i organisasjonen Menneskeverd går med to forskjellige sokker. De blir sett på som litt rare, og mistenkt for ha en moralistisk agenda mot abort. Kanskje er dette årsaken til at heller ikke kirken engasjerer seg i nærheten av like mye for de med Downs som de gjør for Pride.
[ Regnbueskole heiser flagg for inkludering: – Dekker over problematisk innhold, mener kritiker ]
Dessuten føler en del at noe skurrer med hensyn til verdistandarder. Seksualisering av det offentlige rom begynner jo de fleste av oss å bli imot. Såpass har vi lært, både av kroppspresset i samfunnet og metoo. Det er sikkert ulikt hva som oppleves som seksualisering, men Pride har unektelig gått i samme retning. Slik har det ikke alltid vært. Motstanden mot de skeives seksualitet var jo selve utgangspunktet for Pride, derfor er det forståelig at dette ble et fremtredende innslag.
Mange tror at Pride fortsatt handler om nakenhet, lær, pisk og kjettinger. Det er slike bilder som deles på sosiale medier.
Har man sagt tydelig at Pride ikke lenger er stedet for fetisjer og andre ting som hører hjemme på soverommet? Eller at barn ikke skal behøve å forholde seg til BDSM, heller ikke i en ufarliggjort utgave? Kanskje særlig ikke da? Er det mulig å si noe sånt?
[ Firma gir besøksvenn mot betaling ]
En tredje ting er den følelsen mange får av at det ikke er helt lov å være seg selv under Pride. Kirken, for eksempel. Den delen av den som faktisk feirer Pride – feirer jo ikke alt. Den feirer for eksempel ikke fri og uforpliktende sex. Men under Pride gjør den tilsynelatende det likevel. Dermed aner noen en viss dobbeltkommunikasjon, og spør seg hvorfor. Er det et visst press her, selv på de i kirken som feirer Pride?
Nytt utenforskap
Slike tanker går mange konservative mennesker med, selv om de bare er bitte litt konservative. De opplever at det er vanskelig å snakke om det. Maktforholdet har endret seg.
Med makt følger ansvar. Derfor trenger vi en plan for å unngå at nye grupper blir marginaliserte og samfunnet mer polarisert.
For vi i ferd med å få en ny gruppe som opplever utenforskap: Kristne med et snev av tradisjonelle holdninger. Flertallet er ikke homofobe, men føler seg stemplet som det. De opplever seg misforstått og snakker stadig mer om at samfunnet ikke aksepterer dem.
[ «Misjon har lenge vore ein sjølvsagt del av kristen tru. Noko er i ferd med å endre seg» ]
Selvsagt har kristne ledere selv et ansvar for å unngå dette. De bør følge Espen Ottosens signaler i TVL-magasinet Synspunkt for noen uker siden, og jobbe for at dette ikke blir en kulturkamp. Ikke minst for sin egen skyld.
For ingen, absolutt ingen, blir glad i Jesus av at kristne miljøer blir forbundet med kamp mot skeive. Ingen blir frelst av at Facebook-feeden flommer over av innlegg fra foreldre som kaller skolens seksualundervisning for «Pride-undervisning».
Evangeliet om en Gud som elsket verden så høyt at han ga sin sønn, står i fare for å drukne i støyen.
Nå møter jeg unge mennesker som forbinder kristendom med et bestemt register av konservative kulturelle preferanser, og stort sett bare det. Noen av dem liker det, de kaller seg kristne på grunn av det. Men Jesus er de ikke særlig opptatt av.
Ikke mist fokus!
For det er vanskelig for kristne på defensiven å formidle Guds kjærlighet. Det de trenger å høre nå, er: «Slapp av! Senk skuldrene! Ikke mist fokus! Vi greier oss fint. Vi har noe fantastisk å bidra med – vi skal dele nyhetene om Guds kjærlighet til verden. Vi skal leve i den kjærligheten. Uansett hvordan verden endrer seg»
Ingen av oss kan oppnå full anerkjennelse fra alle. Slik er ikke verden. Men vi kan jobbe for å fremme så mye gjensidig respekt som mulig, likevel. Den jobben er ingen av oss fritatt for.
Og kanskje trenger de å høre, også fra lederne, at skeive er redde, de har grunn til å være det. Langt flere av dem har opplevd – og opplever fortsatt – å bli sett på som ekle og motbydelige. Det gjør ganske mye med mennesker å oppleve det.
Men også Pride-bevegelsen må si til sine egne (og mange av dem gjør det allerede) at ikke alle som ser ut som fiender, er det.
Det går an å lære av Skeiv ungdom, som samarbeidet med nettopp Misjonssambandet om å forebygge mobbing, den gangen for 14 år siden. Fordi de så verdien av dialog, bidro de til å gjøre livet for skeive kristne bedre.
[ Reagerer på Industri- og næringspartiets krav til trossamfunn: – Diktatorisk ]
En annen organisasjon trakk seg fra samarbeidet, fordi Misjonssambandet ikke kunne anerkjenne agendaen deres fullt ut. De bidro ikke.
Ingen av oss kan oppnå full anerkjennelse fra alle. Slik er ikke verden. Men vi kan jobbe for å fremme så mye gjensidig respekt som mulig, likevel. Den jobben er ingen av oss fritatt for.
