Kommentar

Størst av alt er selvkjærligheten

SOLOGAMI: Å elske seg selv er noe helt annet enn å være selvopptatt. Et solobryllup er først og fremst et uttrykk for det siste.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Rart. Uvant. Vakkert. Det er de tre adjektivene diakon Mia Erlandsen bruker om at den personlige treneren Lamin Frank Coker giftet seg med seg selv i Kulturkirken Jakob for et par uker siden.

Selv ville jeg nøyd meg med å beskrive stuntet som selvopptatt.

Som daglig leder for Kulturkirken Jakob, Erik Hillestad, påpekte, kunne det ha vært interessant som et kunstprosjekt. Det er nemlig et ganske godt bilde på den narsissistiske atmosfæren vi befinner oss i. Et vigslet kirkerom, fullsatt av kjendiser og lysende telefoner, som alle dokumenterer at en ung suksessrik mann gifter seg med seg selv. Sånt har man vel bare tid til i verdens rikeste land.

Overraskende støtte

Det som for få år siden kunne vært en sketsj, er plutselig en realitet. Selv slet jeg i det hele tatt med å ta seremonien på alvor. Jeg trodde i det lengste at det bare var tull og tøys – et spenstig påfunn for en personlig trener som ikke mangler overskudd.

Men nei. Coker har snakket engasjert om solobryllupet i flere medier. Til Vårt Land kunne han fortelle om en «ordentlig seriøs tilnærming». «Det var fint å symbolisere selvkjærligheten, som er en av mine største hjertesaker», uttalte han.

Overraskende nok, i hvert fall for meg, fikk Coker både støtte og forståelse fra Mia Erlandsen, som jobber som diakon i Sjømannskirken i Benelux. Hun skrev et innlegg i Vårt Land hvor hun argumenterte for at feiringen av kjærlighet til seg selv, kunne vært et «nydelig diakonalt tiltak».

Erlandsen mente videre at det ikke ville vært så dumt av kirken å lage en ramme for dette. «Å si ‘ja’ til å elske alle sider ved seg selv, bør det vel være helt nydelig å kunne gjøre i et kirkerom», skrev hun.

Det er mulig min smått pietistiske bedehusoppvekst har noe av skylden for at jeg reagerer på formuleringer som «å si ja til å elske alle sider ved seg selv», men for meg er det noe som skurrer. Å være glad i seg selv er nemlig noe helt annet enn å være selvopptatt. Et solobryllup, i en fullsatt kirke, er, etter min mening, et uttrykk for det siste.

Syndsbekjennelsen

Det er naturligvis lov å være selvopptatt. Og er det noe de fleste av oss faktisk er, så er det nettopp dét. Men skal virkelig kirken være institusjonen som legger til rette for selvdyrking?

På søndag satt jeg selv på en kirkebenk og sa syndsbekjennelsen sammen med menigheten: «Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene. Amen.»

Skulle vi fulgt Erlandsens logikk, kunne den like gjerne blitt lagt bort. For hvorfor skal vi dvele ved at vi kjenner lysten til det onde, når vi heller kunne ropt ut et JA til alt vi er? Og hvorfor skal Gud se i nåde til oss mennesker hvis vi elsker alle sider ved oss selv?

Av alle institusjoner, tror jeg ikke det er kirkens rolle å fortelle oss hvor gode vi er. Vi trenger nåden, alle sammen. Kirkens budskap er at vi er tilgitt, ikke at vi er perfekte.

Kirkens budskap er at vi er tilgitt, ikke at vi er perfekte

—  Thomas Espevik

Å elske sin neste

Så skal man selvfølgelig ta på alvor at mange mennesker sliter med lav selvfølelse. Og det kan nok være slik, som Erlandsen sier, at det er vanskelig å elske sin neste om man ikke engang er glad i seg selv.

Men jeg tviler sterk på at et solobryllup – eller en lignende velsignelseshandling i kirken – vil være et skritt mot et bedre selvbilde. Solobryllupet, slik vi så det i Jakobskirken, er ikke en scene for den som strever med å godta seg selv. Det er scenen til en som elsker oppmerksomhet.

Jeg tror heller ikke at et ekteskapsløfte som bare involverer én person kan bære når nedturene kommer. Da tror jeg det er bedre å finne slike bærebjelker i innholdet i en helt vanlig gudstjeneste. I syndsbekjennelsen, nattverden og velsignelsen. Eller rett og slett i et ekteskap mellom to personer som har lovet å elske og ære hverandre inntil døden skiller dem. Da har man i det minste noen å lene seg på.

Thomas Espevik

Thomas Espevik

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kommentar