Kjære Lavin Frank Coker. Gratulerer, og takk for at du gikk foran!

Vårt Land omtalte 15. mars at en kjendistrener giftet seg med seg selv i Kulturkirken Jacob. Rart. Uvant. Vakkert.  Det fikk meg til å tenke på kirken som ramme for livet, fra vugge til grav og alt det i mellom der.

Å si «ja» til å elske alle sider ved seg selv, bør det vel være helt nydelig å kunne gjøre i et kirkerom. Om det skal kalles et ekteskap veit jeg ikke, men det understreker i alle fall et ønske om et alvor og en forpliktelse: en hellig pakt som skal vare. Det er vel i alle fall intensjonen når en ektepakt inngås. Kjendistrener Lamin Frank Coker omtaler det som et løfte om å elske alle sider ved seg selv, noe han sier ikke bare er enkelt. Gjenkjennbart for mange av oss vil jeg tro. Og kanskje nettopp derfor, var det både fint og viktig å gi et høyt og offentlig «ja», foran sine venner i et kirkerom. For å lage en større ramme rundt, noe større som kan være med å bære han når nedturene står for døren. For det er ikke alltid lett å elske seg selv.

Om det skal kalles et ekteskap veit jeg ikke, men det understreker i alle fall et ønske om et alvor og en forpliktelse: en hellig pakt som skal vare

Elske sin neste som seg selv

Så er det kanskje ikke så dumt, om kirken kunne lage en god ramme for noe slikt som flere av oss kunne være i behov av?  Jeg har sett noen omtale han som narsissist. Men, om en skal elske sin neste som seg selv, så er det flere av oss som har et stykke arbeid igjen med å i det hele tatt akseptere seg selv. Og om en ikke elsker seg selv, blir det jo ikke mye til kjærlighet å snakke om som er igjen til vår neste. Lamin Frank Coker går foran som et godt eksempel, og det foran en fullsatt kirke med kjendiser. Altså, kritiser om du vil. Men for meg er dette vakkert, ærlig og sårbart.

Om en skal elske sin neste som seg selv, så er det flere av oss som har et stykke arbeid igjen med å i det hele tatt akseptere seg selv

Kirken har gode tradisjoner for å ramme inn livet fra vugge til grav. Men hva med alt det i mellom der?

Når jeg leste om denne uvante feiringen av kjærligheten til seg selv, tenkte jeg at dette kunne jo være et nydelig diakonalt tiltak. En slags velsignelseshandling der mennesker inviteres til å si «ja» til seg selv, omfavne seg selv med alt av det nydelige vi alle har i oss og alt av skavanker som vi så ofte fokuserer mest på selv.

Og ikke minst en handling i et fellesskap der en går sammen om å bære hverandre. En motvekt til et samfunn der mange strever med å godta seg selv som en er, og hvor fler enn man skulle tro for lengst har lagt seg under kniven. Tror jommen kirken hadde dratt litt folk på dette også. Hadde jo ikke skada det heller. Og kanskje kunne Vårherre til og med være interessert i å være med.

Gratulerer og takk

Kjære Lavin Frank Coker. Jeg kjenner deg ikke, men vil likevel gratulerer deg, og takke deg for at du gikk foran. Så håper jeg menigheten som var samlet rundt deg på denne spesielle dagen står sammen med deg og heier på deg, også på de dagene da kjærligheten til seg selv må kjempes litt ekstra for.