Endelig kvittet de seg med slavenavnet

4. februar markerte Sri Lanka 75 års uavhengighet fra Storbritannia. Det feiret de blant annet med å kvitte seg med slavenavnet på en bydel midt i Colombo sentrum.

Nå har regjeringen kunngjort at fra og med i dag skal Slave Island – som er en urban smeltedigel av religioner og folkeslag – hete Kompannavidiya.

Den bydelen har jeg bodd i. Jeg vokste opp på Slave Island i Colombo og bodde der på store deler av 90-tallet. Vi tenkte ikke så mye på navnet den gang, ikke annet enn at det var en påminnelse om landets historie.

For Sri Lanka har i mange hundre år vært kolonisert. Først kom portugiserne, så nederlenderne. Og til slutt britene.

Slave Island-navnet stammer fra portugiserne, og var en markedsplass for afrikanske slaver som portugiserne hentet fra andre kolonier for å arbeide i landet.

Portugiserne dro, men Slave Island besto. Og det britiske fotavtrykket er definitivt størst. Flere av husene er prega av den victorianske byggestilen. Bydelen er på mange måter en hybrid av det erkeengelske, sauset sammen med asiatiske lukter og temperament, men også moderne skyskrapere.

At det skulle ta drøyt 500 år og 75 år med uavhengighet før landet kvittet seg med slavenavnet er smått utrolig.

[ Slik markerte Sri Lanka uavhengighetsdagen ]

588 fanger benådes, terrorloven røres ikke

Når Sri Lanka 4. februar feiret 75 år som uavhengig nasjon, markerte president Ranil Wickremesinghe også det med å benåde 588 fanger. De aller fleste fangene hadde gjennomført rehabiliteringsprogram etter narkotikadommer.

Det han ikke gjorde, var å kvitte seg med terrorloven.

Den innførte Sri Lanka i 1978 og ga myndighetene lov til å fengsle uten dom i inntil 18 måneder. Fra 1983 til 2009 var landet herjet av borgerkrig og tusenvis har vært fengslet under terrorloven. Mange satt veldig mye lenger enn 18 måneder, også etter 2009.

Flere menneskerettighetsorganisasjoner – deriblant Amnesty – har reagert kraftig på at Sri Lanka fortsatt har og bruker denne loven. Det kunne Sri Lanka gjort noe med, og det hadde ikke minst sendt et viktig signal til resten av verden om at Sri Lanka er en rettsstat å regne med.

For flest er den økonomiske krisa verst

Flere av mine venner byttet på frigjøringsdagen ut profilbildet på Facebook med et svart flagg – og ikke det srilankiske.

For dem er Slave Island-navnet mindre viktig. De er mest bekymret for økonomien. Og tilliten til den nåværende presidenten er ekstremt tynnslitt. Han tok på mange måter over som en nødløsning, da tusenvis av srilankere i fjor sommer tok til gatene for å kreve den forrige presidentens avgang. Da hadde Sri Lanka i flere måneder stått med begge beina planta i en enorm økonomisk krise.

Landet var nesten uten drivstoff. Landet manglet valuta, og inflasjonen var svært høy. De hadde suspendert betalingen av syv milliarder dollar i utenlandsgjeld og var ikke i stand til å importere mat, gass til matlaging eller medisiner.

Det rammet alle, men det gikk mest utover de som hadde minst. FN sa at nærmere fem millioner mangler mat. Det er overveldende tall i et land med 22 millioner innbyggere.

[ «Kirkelederne jeg møtte i Sri Lanka, sendte meg hjem med et dystert budskap: De finner ikke mye verdt å feire på landets 75-årsdag» ]

Det kinesiske fotavtrykket

I store deler av sin 75 år lange periode med uavhengighet var Sri Lanka herjet av borgerkrig. Krigen ble avsluttet i 2009. Da tok Sri Lanka opp store lån i spesielt Kina og satte i gang en voldsom satsing på infrastruktur. Motorveier ble lagt, flyplasser satt opp og store, flotte idrettsanlegg bygget.

Det kinesiske fotavtrykket i Sri Lanka i dag er enormt. Veldig mye av det som er bygget opp, er bygget med kinesiske midler.

Det er disse lånene Sri Lanka sliter med i dag.

Terrorangrepet mot Sri Lanka påsken 2019 rammet turistindustrien. Så kom pandemien. Det fikk store konsekvenser for både arbeidsledighet og likviditet.

Noe av det president Wickremesinghe har gjort, er å reforhandle lånene med blant annet Kina. Det er Sri Lanka helt nødt til, skal folk flest komme seg ut av den vanskelige situasjonen de er i. Men at Kina skal gi – uten å få, er lite sannsynlig.

Det betyr at samtidig som landet feirer 75 år med uavhengighet fra Storbritannia, er de mer avhengig av Kina enn noen gang.