Forventningsløs feiring

4. februar feirer Sri Lanka 75 års uavhengighet. Jeg var i landet i dagene før feiringen for å være med å innsette en ny generalsekretær i Sri Lankas kristne råd. Han er tamil fra den østlige provinsen og prest i metodistkirken i landet. Da krigen herjet i hans provins, levde og arbeidet han midt i død og ødeleggelser.

Han og de andre kirkelederne jeg møtte, sendte meg hjem med et dystert budskap: Hva er det myndighetene vil at folket skal feire? Tiår med uløst etnisk konflikt? Det som skjedde med våre kjære som ble borte da krigen ble avsluttet så blodig? Den manglende viljen til ansvarlighet og oppgjør? Fortsatt vilkårlige fengslinger på etnisk grunnlag? Og singalesiske kirkeledere spør: Skal vi feire vår singalesiske majoritetsmentalitet? De siste årene med forfall i demokratiske institusjoner? Vanstyre og korrupsjon fra skiftende familier og partier? En mislykket stat som ikke lenger kan dekke elementære behov i folket? Skolebarn som kommer sultne til skolen mange steder i landet?

Desillusjonerte ledere

Jeg har reist inn og ut av Sri Lanka i over 20 år. Jeg har sjelden hørt kirkelederne så desillusjonerte og forventningsløse. Det er knapt mulig å finne noe i myndighetenes opptreden og politikk som de vil applaudere. President Ranil Wickremesinghes troverdighetskonto er rett og slett nesten tom, slik de ser det.

Wickremesinghe er en av landets mest erfarne politikere. Han har vært statsminister seks ganger, blant annet da Norge tilrettela for våpenhvile og forhandlinger mellom myndighetene og de tamilske tigre (LTTE). Han er en Norgesvenn med et stort internasjonalt nettverk. Da brødrene Rajapakse, som var president og statsminister, ble jaget ut av sine kontor under det såkalte Aragalaya-opprøret i fjor, påtok han seg den krevende presidentjobben.

Jeg har reist inn og ut av Sri Lanka i over 20 år. Jeg har sjelden hørt kirkelederne så desillusjonerte og forventningsløse

Lite vilje til mangfold

Hvorfor slik forventningsløshet fra lederne i kirkene? De vil ikke bli overrasket om landets president i sin tale til folket på uavhengighetsdagen 4. februar vil mane til samling om å bygge et land hvor alle skal oppleve seg som srilankesere. Presidenten mener nok alvor når han sier at han har en plan for hvordan det kan skje. Men spørsmålet er bare om han har makt og vilje til å gjøre noe med de forhold som må til for å skape en felles srilankisk identitet. Han har forsøkt tidligere, men rygget unna konfrontasjon med de sterke kreftene i dette singalesisk-buddhistiske majoritetslandet som ikke vil at etnisk og religiøst mangfold skal prege Sri Lanka.

Aragalaya-opprøret er vårt Kairos, hørte jeg biskoper si. Det kom like overraskende på dem som på myndigheter og det internasjonale samfunn. Her så man noe helt nytt; tamiler, singalesere og muslimer, middelklasse, intelligensia, landsby og storby, sør og nord og øst sammen i fredelige demonstrasjoner i gatene. Det religiøse mangfold ble bevisst tydeliggjort. «I glimt så vi hvem vi er i vårt rike religiøse og kulturelle mangfold og hvilke verdier vi holder kjært; demokrati, rettstyre og menneskerettigheter», sa mine samtalepartnere.

Påsketerroren

To andre tema var gjenstand for samtaler. Sri Lankas høyesterett har nylig idømt tidligere president Sirisena og en håndfull andre myndighetspersoner klekkelige bøter for deres mange forsømmelser rundt den såkalte «påsketerroren» mot kirker og hoteller påsken 2019 som drepte mer enn 250 mennesker. Kan dette være starten på etterlengtet politikk for sannhet og ansvarliggjøring?

I glimt så vi hvem vi er i vårt rike religiøse og kulturelle mangfold og hvilke verdier vi holder kjært; demokrati, rettstyre og menneskerettigheter

Den katolske kirke har naturlig nok uttrykt glede over dommen. Og dommen er positiv, så langt den rekker. For det er ikke regjeringen som har ført saken fram til høyesterett, men kirkens egne advokater. Derfor er det på et vis den katolske kardinalens seier over presidentens hemmelighold som man feirer i kirkelige kretser. Vil de betale sine bøter? Vel, gjør de ikke det, går kirken videre med enda tyngre skyts. Og betaler de, så erkjenner de jo ansvar.

Mulig sannhetskommisjon

Det andre tema er at presidenten i sin tale 4. februar forventes å lansere en sannhetskommisjon. Det vil bli møtt med betydelig skepsis fra kirkelig hold. Både fra regjeringshold og kirkelige miljøer har det gjennom de siste to tiår vært kontakt med representanter for sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika. Mellomkirkelig råd la til rette for et besøk til Sør-Afrika i 2004 for kristne biskoper, buddhistiske munker, muslimske mulavi og hinduprester. De fikk mye å tenke på og samtale om.

«Sri Lanka er ikke Sør-Afrika», sa Roelf Meyer, en av de sentrale arkitektene bak den sørafrikanske kommisjonen. «Vårt land er preget av den kristne tanke om ansvar, bekjennelse og forsoning. Men hvordan vil dere tilrettelegge dette innenfor den buddhistiske kontekst dere alle kommer fra?». Samtalen ved hjemkomst ble forøvrig dessverre overstyrt av et radikalt buddhistisk lovforslag som forbød konvertering.

Så lenge man ikke vet hva en eventuell sannhetskommisjon skal granske, hvordan en granskning skal avgrenses i tid og hvem som skal lede arbeidet, heier ikke kirkelederne på noen sannhetskommisjon. Men om det åpnes for at ikke bare menneskerettighetsbrudd begått av den ene part – LTTE – skal granskes og dersom hæren har gitt presidenten en stilltiende støtte til å granske noen av regjeringstyrkenes overgrep slik Colombo-baserte aviser spekulerte i, kan det være en mulighet for at kirkens ledelse vil se annerledes på en sannhetskommisjon, om den er en del av presidentens tale 4. februar eller ikke.

Store ord

Før jeg forlot Sri Lanka deltok jeg i feiringen av Bønneuken for kristen enhet. Viljen til å stå sammen om umistelige kjerneverdier i det kristne evangelium kom sjeldent sterkt til syne.

Store ord ble brukt både om de utfordringer både kirken og nasjonen står overfor. «Sri Lanka trenger en ny dåp og vi – kirkene – skal være faddere».

[ Oppretter stilling for å forebygge seksuelle overgrep ]