«Fokuset på relasjoner er en reduksjon av menneskelivet»

Professor i psykologi Ole Jacob Madsen har skrevet mye om den terapeutiske kulturen: Overalt tar det psykologiske språket og blikket på mennesket større plass. Det gjør at folk forstår seg selv og sine relasjoner i en terapeutisk ramme. Psykologien blir et meningssystem man fortolker hele livet inn i.

Der det før var ukentlige andakter i avisene, har vi nå spalter fra psykologer. De tegner og forklarer om alt fra barneoppdragelse og parforhold til arbeidslivspsykologi og meningen med livet. Ikke bare innebærer spaltene som fenomen en tro på at psykologisk innsikt gir psykisk helse, men det er også et tegn på en ekspanderende psykologstand. Man vil ikke lenger bare behandle patologi, man tilbyr også et helt univers av fortolkning for det normaltfungerende mennesket. Dette snakker Madsen om i den nyeste episoden av Vårt Lands podkast Dokka.

Meningsvakuum

Og vi kan saktens trenge mening, vi mennesker. Etter at religionens selvsagthet ble borte, står vi igjen i et vakuum, der det ikke er opplagt hvordan vi skal forankre verdiene våre eller hva vi skal tro om det som skjer oss og ute i verden.

Vel finnes det fornuftige religiøse og ikke-religiøse livsanskuelser, men det finnes ikke lenger noen sterk kollektiv fortelling om hva det vil si å være menneske, hvorfor vi er her på jorda og hva vi skal bruke timene og hendene våre til for å oppfylle vårt mål eller kall. Dermed blir den enkelte i stor grad overlatt til seg selv og sitt eget livsprosjekt.

Relasjonene i sentrum

Og i dette idémessige klimaet er det én ting alle er enige om at det er viktigste av alt, hvis de blir spurt: relasjonene. De kjære. Familien, kjæresten og noen ganger vennene. En av de viktigste tingene folk angrer på på dødsleiet er at de ikke var mer sammen med sine nære, at de ikke brukte mer tid med barna sine, at de ikke kjente foreldrene sine godt nok.

I meningsvakuumet står familien under et sterkt press om å skape nok mening å leve på i alle livets andre viderverdigheter

—  Åste Dokka

Nå er det imidlertid ofte gode grunner til at folk har nedprioritert relasjonene mens de var ved helse. Vi har brukt lite tid på relasjonene fordi det der og da bare ikke framstod som attraktivt, eller mulig. Det gav ikke mening den søndagen å dra på kaffebesøk til mormor, og derfor gjorde vi det heller ikke. Nedprioriteringa var ikke tilfeldig, den uttrykker hva vi oppfattet som gjennomførbart og gledesfylt. Hadde gode og tette relasjoner faktisk vært første prioritet og innen rekkevidde, hadde vi jo alle valgt det.

I det rådende tankeuniverset er jobben også sett ned på. Den ansees ikke som viktig, like fullt viser vår tidsbruk med all mulig tydelighet at den er det. Heller ikke konsum, som vi rent faktisk er svært opptatt av, regnes som akseptabel verdi. Dermed står familien under et sterkt forventningspress om å skape nok mening å leve på i alle livets andre viderverdigheter.

Det er mye fint med familien, men kan den bære et liv på den måten som vi håper på? Jeg tror ikke relasjonene alene kan fylle den meningstomheten nåtidsmennesket lever i, og jeg tror måten vi rent faktisk lever livet vårt på er et bevis på det. Vi strekker oss alltid videre fra relasjonene, selv om vi i prinsippet kan holde dem høyt.

[ - Jeg tror på en slags oppstandelse. Det skjer framfor oss hele tiden ]

Familie fra morgen til kveld

Den terapeutiske vendingen er en vending mot relasjonene. For dem av oss som ikke rubriseres under patologien, handler psykologi nettopp om å utforske hvem vi blir og er i møte med andre. Det er forholdet til mor og far, det er oppdragerrollen og parforholdet som ligger under lupen.

Mye samtidslitteratur er kammerspill i tette relasjoner i middelklassen. Det er familie opp og ned ad vegger, parforhold, forelskelse og brudd fra morgen til kveld.

—  Åste Dokka

Dette får nedslag også i samtidslitteraturen. Med forbehold om at jeg ikke får lest alt, og kanskje heller ikke et representativt utvalg, mener jeg at det i dag er en klar konsentrasjon om relasjoner i norsk skjønnlitteratur. En stor andel av de bøkene som får oppmerksomhet, er kammerspill i tette relasjoner i middelklassen. Det er familie opp og ned ad vegger, parforhold, forelskelse og brudd fra morgen til kveld.

Grunne mennesker

Faktorer som klasse, materielle ressurser, fysisk helse, samfunnsforhold, ideer, historie eller tro får lite plass. Blikket på hovedpersonene handler om hvem de er i relasjon til de andre, og hvor dårlig det egentlig står til mellom menneskene. I fortettede handlinger, gjerne i løpet av en helg eller en ferie, blir det klart hvem brødre og søstre, mødre og døtre, kjærester og ekskjærester virkelig er for hverandre. Det er som om resten av verden er borte, arbeidet, gjelda, slekta, politikken, landet, og så videre. Igjen står dette eneste meningsskapende: du og jeg.

I Alf van der Hagens samtalebok Håpet er hellig sier Kjell Arild Pollestad at han i liten grad leser norske romaner, fordi menneskene der er så grunne. Problemene bøkene beskriver er ikke hans problemer. Nå kan vi jo tenke at den tidligere pater og munk ikke er plaget av forholdet til barn eller kjærester, og av den grunn ikke er interessert i samtidslitteraturen. Men jeg tror det stikker dypere enn som så.

Jeg tror at fokuset på relasjoner er en reduksjon av menneskelivet og det som skaper mening og tilhørighet for mange av oss. Vi trenger å utvide blikket igjen, se mennesket under flere himler enn familien.