En dag skal også jeg sitte på gamlehjemmet, småsovende i lenestolen, hensunket over et tisselaken og bukser med strikk i livet. Jeg har sikkert fått beinskjørhet og surklende lunger. Jeg kommer til å leve omgitt av knirkende sandaler mot institusjonslinoleum og TV-en fra den dauhørte på naborommet. Rundt meg blandes de ubestemmelige luktene fra storkjøkkenet med eimen av plaster og engangshansker. For slik leves de siste dagene i velferdsstatens hånd, og alternativene hadde vært så mye verre.
Jeg har gjort mange av mine livsvalg med døden som perspektiv.
— Åste Dokka
Men hva skal jeg tenke på der jeg sitter og venter på besøk? Om ikke de siste tider framstår særlig attraktive, er det desto viktigere at veien fram dit har gitt meg gode minner. Noe å være tilfreds med — kanskje stolt. At jeg kan glede meg en gang til over det som gledet meg en gang før, at jeg kan minnes lek og latter og gode relasjoner, meningsfullt arbeid, skjønnhet og fine julefeiringer, gode smaker og toner, at jeg vet med sikkerhet at jeg ikke har kastet bort livet mitt.
[ Trond Bakkevig: Åtte spørsmål Den norske kirke bør stille seg selv i 2022 ]
Den siste dagen
Slik har jeg ofte tenkt, og målt dagens dager opp mot den siste dagen. Jeg har gjort mange av mine livsvalg med døden som perspektiv. Det høres kanskje litt vel alvorlig ut. Jeg har ikke tenkt at jeg må tyne det meste ut av hvert øyeblikk fordi hver dag kan være den siste. Hver dag trenger ikke være dypt meningsfull og dommedag verdig. Jeg har heller tenkt at jeg vil kunne stå for valgene mine, at jeg vil leve et godt liv som jeg kan verdsette også i tilbakeblikket.
Palliativ pleier, Bronnie Ware, laget for noen år siden en bok om hva folk på dødsleiet oftest uttrykker anger for. Folk skulle ønske de hadde levd mer etter egen sannhet enn andres, at de ikke hadde arbeidet så hardt, hadde hatt mot til å uttrykke følelsene sine, holdt kontakten med venner og at de hadde latt seg selv være lykkeligere.
Det gjør inntrykk på meg å lese den lista. Jeg tror at punktene uttrykker sannheter om livet sett fra bakspeilet. Det er en hake her, fordi dette er dødens livsvisdom. Selv om vi alle kan nikke tenksomt til lista, tar den ikke hensyn til de logikkene som er i spill mens man står midt i livets malstrøm. De fleste av oss tar jo valgene våre med blikket mot frontruta.
Gode grunner
For hvorfor uttrykker vi ikke følelsene våre i større grad? Vel, en del av dem vil jo ikke gagne folk rundt oss. Sinne, feilrettet forelskelse, sjalusi, smålighet: Det finnes mange følelser som ikke vil kaste av seg noe godt dersom man deler dem ukritisk.
Eller hva med å leve tettere på sin egen sannhet og ikke andres ønsker for livet sitt? Noen av de andres ønsker for meg er for eksempel at jeg yter omsorg til familien min. Jeg tørker ikke opp melkesøl fordi det er et uttrykk for min egen sannhet. Jeg gjør det fordi jeg nå en gang har fått barn, og så lenge det finnes melkeglass og høydeforskjeller, vil småbarnstida innebære noe tid på knærne med kluten.
Hvis man har et meningsfylt arbeid, er det tap i å skru ned blusset.
— Åste Dokka
Og hadde jeg heller enn å jobbe med prekenen løpt ut på blomsterenga, tror jeg faktisk menigheten hadde lidd under det. Hvis man har et meningsfylt arbeid, er det tap i å skru ned blusset.
Kan de døende ha glemt noe?
Hva ville de gamle sagt til disse argumentene? Kanskje vet de mer enn hva jeg vet. Kanskje har de skjønt noe jeg ikke har skjønt. Men kan det hende at de også har glemt noe jeg lever i hver dag? Jeg lurer på om det er gitt at det er døden som gir det ene riktige perspektivet på livet.
Livsperspektivet er vel så relevant som at jeg en dag skal dø.
— Åste Dokka
Den visdommen som produseres nær døden er sprunget ut av en kontekst av ekstrem begrensning. Men, med stor sannsynlighet, er ikke i dag min siste dag, og dermed kan jeg heller ikke leve med den siste dagen som eneste perspektiv. Jeg lever antakelig en god stund til. Tida mi er antakelig ikke akutt begrenset. Og det perspektivet, livsperspektivet, er vel så relevant som at jeg en dag skal dø.
Uansett når og hvordan det jordiske livet ender, så vil det ende. Alle andre enn transhumanister føyer seg for livets begrensning, og grensa er definerende. Paradoksalt nok er den også meningsskapende: Den får hver time til å bety noe, hvert valg, hver nedprioritering og opprioritering. Hadde vi ikke hatt døden, hadde vi heller ikke vært timelige, og dermed hadde vi ikke hatt noe å miste.
Nissene på lasset
Hvis jeg skal gjette, tror jeg at det jeg kommer til å angre mest på når jeg en dag skal dø, ikke er hva jeg har gjort for lite eller for mye av. Det er mye jeg kan omorganisere eller rigge til. Det er mange valg man kan ta for å gjøre livet bedre. Allikevel er det ikke livsførselen som er problemet, men meg selv — mine personlige nisser som følger med uansett hvor og hvordan jeg kjører lasset. Det er de sidene av meg som jeg verken klarer å endre eller forsone meg med.
De fleste har skyggesider som de strever med hele livet, og de er der uansett hvor mye eller lite man jobber eller deler følelsene. Ja, de kan faktisk styre en hel del. Å sukke over det på gamlehjemmet er kanskje ikke anger, men heller sorg. Hvorfor tillot jeg meg ikke å være mer lykkelig? Vel, fordi jeg ikke kunne det, midt i livet mitt. Jeg håper jeg husker det når jeg nærmer meg døden, og at jeg verken angrer eller sørger, men er forsont.
[ Helge Simonnes: For mange kristne ble stormingen av Capitol Hill et stort tankekors ]
