Kommentar

Å dekolonisere våre tankebaner

Lenge har det vært lett å avfeie åndelige, filosofiske, kunstneriske, ikke-materielle perspektiver. Naturkrisen rører ved røttene til eksistensen. Da trengs mer enn teknologi og avgifter.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Sommeren har vært uvanlig tørr og varm i store deler av Europa, og vi har hørt meldingene om skogbranner. Imens har det bøttet ned i deler av Norge. I mine hjemtrakter på Nordvestlandet regnet det dobbelt så mye i juli i år som i fjor. Enkelte stasjoner i Troms og Finnmark målte 200 prosent mer regn enn normalt.

I Nordland har det vært så ille at Bondelagets generalsekretær la ut på besøk. Flere bønder har ennå ikke fått gjort førsteslåtten, som skulle vært unnagjort i juni.

Stadig flere av oss merker at noe skjer i naturen, og tenker at vi må prøve å gjøre noe.

Det store, vriene spørsmålet er bare hva.

Å dekolonisere naturen

Innspillet fra nettverket av bekymrede kunstnere, Concerned Artists Norway, er at vi må dekolonisere naturen. Under Bjørnsonfestivalen i Molde i september blir det utstilling, basert på antologien nettverket ga ut i 2021: Naturtro. Om å dekolonisere naturen.

Uttrykket å dekolonisere naturen fikk meg til stoppe opp.

I sommer har vi hørt om pave Frans som var på et lenge etterspurt besøk i Canada. Han ba om tilgivelse fra canadiere med urfolksbakgrunn som ble utsatt for overgrep på katolske internatskoler, og for «ondskapen begått av så mange kristne mot urfolkene».

Her i Norge har teologen Tore Johnsen argumentert for at det trengs en teologisk avkolonisering, og at den bare så vidt har begynt. I et intervju med Vårt Land har Johnsen vist til at opplysningstidens utviklingsoptimisme preget tiden fra rundt 1750, og at forestillingene om ulike nivåer av sivilisasjon ble viktig for kristne forståelser av verden. Å løfte urfolk ut av «primitiv» kultur ble sett på som en velgjerning.

– Man har ikke gått dypt nok i å grave i og erkjenne at det kan ligge noe i grunnfundamentene som skaper denne typen kulturell og systemisk vold, sa Johnsen.

En slik anerkjennelse av at vi er sammenfiltret, slik O’Brien tar til orde for, kan også være en enorm kraft

—  Turid Sylte, journalist

Grunnfundamentene

Kan det være at vi også må se på fundamentene for å komme noen vei med samfunnsendringene som trengs for å slutte en hard bruk av natur som til sist truer liv og trivsel for oss selv?

I sommer kom også nyheten om at Kongo ønsker å hogge regnskog som Norge har bidratt med pengestøtte for å bevare. Kongobassenget er verdens nest største regnskogområde, etter Amazonas. Kongolesiske myndigheter mener de har samme rett som Norge til å utvinne sine oljeressurser, selv om de ligger i regnskogen.

Hvis klodens framtid er hovedpremiss, bør regnskogen i Kongo få stå. Men vi vet at det finnes en logikk som gjør oljeutvinning i regnskogen uimotståelig.

Koloniparadigme i live

En av dem som mener avkolonisering av natur er et nyttig perspektiv, er T. J. Demos, kunsthistoriker ved University of California Santa Cruz. I et intervju i de bekymrede kunstnernes bok sier han at dette framstår som den mest effektive inngangen til miljøkrisen.

Demos er bekymret for en tendens til å begrense miljøvern til å handle om å redde naturen fra industriell ødeleggelse. Det setter til side «den enormt omfattende politiske historien, som inkluderer kolonial makt og kapitalistiske former for utnyttelse, ekstraksjonisme og dominans», ifølge Demos.

«Ordet ‘kolonialisme’ har røtter tilbake til Romerriket og konstruksjonen av imperiale maktformer, i et system av militære utposter som kunne kontrollere territoriet og menneskene som levde i koloniene (...) Dette er fortsatt et globalt paradigme for økonomisk, teknologisk, politisk og sosial kontroll over territorier, miljø og folk», sier Demos.

En løsrivingsprosess

Den norsk-amerikanske professoren i geografi, Karen O’Brien, skriver i samme bok om at det trengs en dekolonisering av paradigmer. «Problemer som klimaendringer, tap av naturmangfold og global sosial ulikhet vil ikke bli løst uten å se nærmere på paradigmene som opprettholder undertrykkende, ekstraktiv, invaderende og destruktiv politikk og praksis», skriver hun.

O’Brien mener dette handler om å overskride eller nå forbi tankemønstre som splitter og ser på menneskeheten som noe oppdelt. «Det er en uavhengighetsprosess som anerkjenner at vi er sammenfiltret gjennom iboende, universelle verdier, som rettferdighet, verdighet og medfølelse».

Forslag som i starten fikk lite støtte i majoriteten, ble til viktige samfunnsendringer som vi nå knapt tenker over

—  Turid Sylte, journalist

Kraften i perspektivene

En slik anerkjennelse av at vi er sammenfiltret, slik O’Brien tar til orde for, kan også være en enorm kraft. I disse dager da Trygve Riiser Gundersens bok om Hans Nielsen Hauge anmeldes og diskuteres, er det også verd å tenke på hvilke samfunnsendringer Hauge bidro til. Den åndelige inspirasjonen var en viktig drivkraft for Hauge, så kraftfull at myndighetene så på ham og bevegelsen rundt ham som farlig.

Ved å se på våre paradigmer og tankemønstre, kan vi kanskje være mer åpne for å se på nye grep. Det kan være indre utvikling, som Vårt Land omtalte nylig, eller nye initiativer til måter å innrette samfunnet på.

En grense for rikdom

Et eksempel kan være initiativet som den nederlandske forskeren Ingrid Robeyns omtaler i artikkelen What, if Anything, is Wrong with Extreme Wealth?

Robeyns tar til orde for det hun kaller «economic limitarianism», en øvre grense for inntekt og formue. Penger over grensen, kan brukes til fellesinitiativer, som å få ned klimagassutslipp og ivareta natur, eller for å møte ekstrem fattigdom.

Robeyns viser til undersøkelser som tyder på at selv om mange kan støtte en tanke om at noen har for mye penger, sitter det langt inne å støtte en slik grense. Det vil også bli mange diskusjoner om hvor en slik grense skal gå.

En slik grense vil også kreve at muligheten til å holde inntekter og formue hemmelig gjennom selskapsstrukturer i skatteparadisordninger, blir satt en stopper for. Det er mulig å gjøre, men det krever politisk vilje. Den viljen er påvirket av at rike interesser har godt inngrep hos politikere.

Men Robeyns viser til historien. Forslag som i starten fikk lite støtte i majoriteten, ble til viktige samfunnsendringer som vi nå knapt tenker over. Hun nevner forbudet mot slaveri og kampen for like rettigheter for kvinner som eksempler. I sin tid ble begge disse endringene sett på som lite realistiske.

Selv om vi sikkert frykter et liv med mindre velstand, kan det være mye å vinne på et oppgjør med vår indre og ytre kolonisering.


Turid Sylte

Turid Sylte

Turid Sylte er journalist i debattavdelingen i Vårt Land og har et bredt kompetansefelt innen religion, klima, bærekraft og politikk.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar