Mening i det meningsløse

Hvorfor brukes Jobs bok så lite i kirken? ble det spurt på årets Olavsfestdager. Jeg ble forundret, for denne boken er vel den av Bibelens bøker som har betydd mest for meg. Og jeg er ikke alene om det. «Det er når det raser i eksistensielle grunnvoller du åpner Jobs bok og leser den i håp om å finne et eller annet svar», sier Jan Kjærstad i Vårt Land.

[ En stemoderlig behandlet bok ]

Samtidig kan jeg forstå spørsmålet. For det som ofte er blitt forkynt, er Job som et mønster på fromhet og lydighet. Det er, som Terje Stordalen forsiktig sa det i Trondheim, en forsert måte å lese boken på. Job er jo først og fremst opprøreren som våger å anklage Gud. Det er det som gjør ham relevant.

Sann musikk åpnet Bibelen

Jeg møtte Job først gjennom Petr Ebens mektige musikkverk. Olav Egil Aune må ha hatt en egen intuisjon da han sendte meg CD-en med Halgeir Schiagers innspilling av Ebens «Job». De voldsomme og skjærende harmoniene, de huggende rytmene og de klagende tonene traff meg akkurat der jeg var. Det var langtfra vakker musikk, men den var sann.

Jeg leste ikke Bibelen på den tiden. Men nå fant jeg fram Jobs bok. Og kjente at her var noe jeg kunne ta til meg. Fordi dette sto i Bibelen, ble det igjen mulig for meg å lese den.

Det er ikke de fromme talemåtene, men ærlige ord rett fra levra som får Gud til å komme Job i møte.

—  Erling Rimehaug

«Forbann Gud og dø», er rådet fra Jobs kone da ulykken rammer ham. Døden oppleves som utveien når du havner i den svarte meningsløsheten. Det er en skremmende fristelse, men like fullt lokkende. Jeg husker jeg i en begravelse satt og misunte den som lå i kisten - det virket så deilig å kunne legge alt fra seg på den måten.

Å holde ut livet

Som Kjærstad sier det: «Det stedet i Jobs bok som kanskje sier mest i dag, er mennesket som evner å holde ut den helt forferdelige lidelsen uten å dø.» Å velge livet er Jobs første modige handling.

Men motet strekker ikke i denne omgang til å være ærlig overfor Gud. Han velger den fromme fatalismen: «Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet». Hadde Jobs bok sluttet der, hadde boken aldri fått den betydningen den har fått. Men så kommer Jobs andre modige handling: Han våger å anklage Gud.

Å ikke tåle det meningsløse

Det er vennene som provoserer Job til å åpne opp for det han virkelig føler og tenker, til å bli sann. De er tilsynelatende gode venner, som kommer for å vise sin medfølelse. Men, viser det seg, det handler egentlig om at de ikke tåler å ta inn over seg den meningsløse lidelsen. De kan ikke leve med at det ikke finnes en forklaring. De må ha en løsning, noe som kan fikse det hele. Ikke for Jobs skyld, men for sin egen. Derfor ender de opp med å irettesette den lidende.

[ Kan jeg tro at Jesus er min venn? ]

Det er ikke bare Jobs venner som føler seg truet av det meningsløse. Det må være en mening med det, sier de. De prøver å finne en forklaring, eller de presenterer løsninger. For den som er rammet, blir det ikke til hjelp, men til belastning.

Våger å sette Gud på plass

Derfor er det så befriende at Job våger å sette vennene på plass: «Hvor lenge vil dere plage meg og knuse meg med ord? Det er tiende gang dere håner meg og uten skam går løs på meg.» Ikke bare det, nå våger han det som til da har vært utenkelig: Han setter også Gud på plass: «Men vit at Gud gjør meg urett når han spenner sitt garn omkring meg».

[ Et blasfemisk mesterverk ]

Job nøyer seg ikke med å klage på egne vegne. Han gir seg til å beskrive urettferdigheten i verden. Hvordan det røves fra de fattige. Hvordan voldsmenn får herje. Hvordan uretten får råde. Han anklager Gud for å svikte. «Fra byen lyder stønn av døende, sårede skriker om hjelp. Men Gud bryr seg ikke om deres bønn.»

Gud bryter tausheten

Gud slår ikke ned på slike formastelige ord. Han tar ikke livet av Job, slik kona hans trodde. Gud tåler å bli anklaget. Det er ikke de fromme talemåtene, men ærlige ord rett fra levra som får Gud til å komme Job i møte. Gud bryter omsider tausheten.

[ Den ufrakommelige Gud ]

Men den som hadde ventet at Gud hadde en forklaring, blir skuffet. Han svarer ikke på hvordan han kan tillate Satan å plage den uskyldige. Jobs bok gir ikke noen løsning på det ondes problem.

Skaperverket viser Gud

Guds svar er å vise fram skaperverkets storhet og skjønnhet. Det er mye å si om det svaret, blant annet at skaperverkets mangfold er en åpenbaring av Gud, som vi altså ikke kan ta lett på.

Dette svaret kan virke som en unnamanøver. Men at skjønnheten finnes, såvel som godheten, er også noe som må forklares. I alle fall virket det for meg: Gjennom å erfare naturen fant jeg en hvile i at Gud tross alt må være god når han viser seg slik.

Men Jan Kjærstad har rett: Svaret i Jobs bok er at det ikke er noe svar. Urettferdigheten og lidelsen har ingen mening i seg selv. Men det betyr ikke at bokens budskap er at alt er meningsløst.

Mening tross alt

«Jeg har talt uten å forstå om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det», sier Job. Han har erkjent at det finnes en mening som han ikke kan forstå, fordi han har hatt et møte med Gud selv. Job, som ikke vil godta de enkle svarene og som våger å gå i rette med Gud, han får attesten at han har talt rett om Gud. Mens vennene får høre at Gud er brennende harm på dem.

[ Er Gud maktesløs mot lidelse og ondskap? ]

Før det, midt i selve klagen, kommer Job med et uventet glimt av håp: «Jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram i støvet». Der virker det gåtefullt i sammenhengen, men for den kristne kirken peker han fram mot løftet om at Jesus til slutt skal samle alt i seg, og gi det mening.