Uganda er inne i sin tredje uke med nær total nedstengning, der de 47 millioner innbyggerne er beordret til stort sett å holde seg hjemme ut juli. Butikker og gatesalg er stengt, med unntak av matvarer. Kun kjøretøy med viktige varer eller syke mennesker får benytte veiene. Det skjer i et land der knappe to prosent har fått første vaksinedose, og der helsevesenet allerede er sprengt, inklusive prekær mangel på oksygenbeholdere. Nedstengningen skjer til tross for at det østafrikanske landet bare har registrert drøyt 1.100 koronadødsfall, en sjettedel av vår hjemlige dødsrate, og fortsatt er milevis under norske smittetall på sitt verste.
Kappløpet kan bare vinnes med en raskt opptrappet innsats for vaksinespredning, og deretter en økt global bistandsinnsats som må vare i mange år framover.
— Geir Ove Fonn
Født uten flaks
Uansett pandemi eller ikke, er det ekstreme forskjeller i levekår mellom fattige Uganda og rike Norge. De kontrastfylte forholdene i juli 2021 illustrerer like fullt betydningen av hvor man er født i verden, spesielt når kriser inntreffer. Ugandiske myndigheter har ingen mulighet til å sprøyte milliardbeløp inn for å kompensere økonomisk tap for næringsliv og familier som mister inntekt. Den pågående nedstengningen i 42 dager vil bremse smitten, men kan samtidig skape langvarige skadevirkninger, både for den enkelte og landets økonomi.
For frukthandleren Saudha Namaga i Kampala betyr nedstengningen at hun er tvunget til å sove på markedet, forteller hun til Voice of America, der mye av frukten råtner og inntektene faller fordi kundene er borte. Andre rammes enda hardere, og spørsmålet er om den tøffe nedstengningen vil gi langt større skadevirkninger enn gevinst. Ifølge Ugandas helseminister Anifa Kawooya er det nødvendig med strenge tiltak og trussel om to måneders fengsel for dem som bryter påbudet om å bære ansiktsmaske, forbudet mot gatesalg, forbudet mot å samles på et sports- eller kulturarrangement, eller forbudet mot å samles i bønn på åpent sted eller utenfor en kirke eller en moske.
Ekstrem skjevfordeling
Myndighetene håper de strenge tiltakene kan bidra til en holdningsendring med større respekt for generelle smitteverntiltak. I bunn ligger frykten for en eskalerende koronasmitte, der det fryktede deltaviruset allerede dominerer, og fullstendig kollaps i et på forhånd svakt helsevesen. Men mest handler det om den fortsatt vanvittige skjevfordelingen av det globale vaksinetilbudet. Afrika teller 17 prosent av verdens befolkning, men har bare mottatt 2 prosent av verdens nesten tre milliarder tilgjengelige vaksinedoser. Bare litt over 1 prosent av afrikanerne er vaksinert.
Det står i skrikende kontrast til land som USA og Storbritannia, der rundt halve befolkningen allerede er ferdig vaksinert, og en langt større andel har fått minst en dose. Den solidariske Covax-ordningen, som skal sikre fattige land raskere tilgang på vaksiner, klarer ikke å innfri løfter om å sikre 700 millioner vaksinedoser til Afrika innen utgangen av året. Konsekvensene kan bli dramatiske når deltaviruset har bidratt til at antallet smittetilfeller og dødsfall i mange afrikanske land har økt med nærmere 40 prosent på en uke.
Moralsk svikt
Den afrikanske unionens spesialutsending for koronahåndtering, Strive Masiyiwa, betegner skjevfordelingen som en bevisst strategi, «der de med ressurser har dyttet seg fram i køen og tatt kontroll over produksjonen». Han har en talende analogi for det moralsk urimelige i det som skjer: «Sett at vi er i en tørkerammet landsby som mangler nok brød, og de rikeste gutta legger beslag på bakeren og bakeriet, slik at alle andre må gå til disse rikingene og spørre pent om å få en brødskive».
Som utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (KrF) sa til Vårt Land før helgen, er det litt av et paradoks at mens Norge er på vei ut av pandemien, så er det sterk smitteøkning i mange fattige land. Han setter sin lit til at deling av teknologi på kort sikt kan få opp vaksineproduksjonen i fattige land, med håp om lisensproduksjon i afrikanske land som Rwanda, Senegal, Nigeria og Sør-Afrika. Uansett blir det krevende selv å nå målet om ti prosent vaksinedekning i verdens 92 fattigste land innen september, vedgår Ulstein.
Slapp ikke unna
En stund i fjor var håpet at Afrika sør for Sahara skulle slippe lettere unna pandemien. Kunne lave smitte- og dødstall skyldes en ung befolkning og et varmere og fuktigere klima, der folk i større grad oppholder seg ute? Nå ser vi imidlertid en tredje bølge som er verre enn den andre, med frykt for «indiske tilstander». Sør-Afrika, som har bedre statistikk og helsevesen enn de fleste andre afrikanske land, har blant verdens høyeste registrerte overdødelighet under pandemien. Og i februar rapporterte British Medical Journal at 17 av 24 statsråder og statsledere som er rapportert å ha dødd av koronaviruset, er afrikanere. Trolig er det store mørketall om kontinentets smittespredning.
Heldigvis rapporteres stadig økt produksjon, finansiering og bedre fordeling av vaksiner, i et desperat kappløp mot de nye smittebølgene som nå særlig truer fattige afrikanske, asiatiske og latinamerikanske land. Kappløpet kan bare vinnes med en raskt opptrappet innsats for vaksinespredning, og deretter en økt global bistandsinnsats som må vare i mange år framover. Hvis ikke vil det globale velferdsgapet vokse til et enda mer uanstendige nivåer enn i dag.
[ Simen Bondevik: Ingen flopp ]
