Det bør bli intens sjelegransking blant evangelikale ledere i USA

Onsdag innsettes Joe Biden som USAs 46. president. Dagen preges av stormingen av kongressbygningen i Washington D.C.

Amen! ble det ropt fra talerstolen i Representantenes hus, 6. januar. Amen! ble det ropt i kor tilbake. Og: – La oss be en bønn, for patriotene og mot globalistene.

Stadig mer informasjon og flere filmer har dukket opp etter stormingen av kongressbygningen. De synlige kristne symbolene og den religiøse retorikken satte sitt dystre preg på aksjonen. Det bør føre til intens sjelegransking hos de evangelikale lederne som de siste årene har stått ved Trump sin side, uansett.

De fleste kirkeledere tar selvsagt avstand.

Beth Moore er en av dem som har vært svært tydelig. Hun stilte spørsmål om de som var med på stormingen i det hele tatt kunne kalle seg kristne.

Men mange har fortsatt å videreformidle konspirasjonsteorier om at valget i november var rigget, og at det var utkledde Antifa-folk som sto bak stormingen.

Er det å ta avstand fra selve kongress-stormingen for lite og for sent? Det spørsmålet har til dukket opp etter 6. januar.

De evangelikale lederne har de siste årene bundet seg så fast til Trump-masta, at det vil bli svært trøblete å vikle seg løs.

For hva skjer nå, når Trump ikke lenger sitter i det ovale kontoret og styrer landet?

[ Kamala Harris er historisk. Men Charlotta Bass var den første afroamerikanske kvinnen som stilte som visepresidentkandidat i USA. Det var i 1952.  ]

Religiøse symboler

Kristne symboler og språk var tydelig til stede 6. januar. Et sammensurium av Jesus og QAnon og Proud Boys. Plakater med «Guds hær», store kors, folk i bønn. Da de var kommet seg helt inn i bygningen, ba noen for landet og frihet, mot og «forræderne».

De evangelikale lederne har de siste årene bundet seg så fast til Trump-masta, at det vil bli svært trøblete å vikle seg løs.

—  Une Bratberg

Det er en lang vei fra denne kristne nasjonalismen som kom til uttrykk under stormingen, til vanlige kristne, det være seg konservative eller liberale.

Men evangelikale kirkeledere som har manet til åndelig opprør mot valgresultatet i november, bør se nøye gjennom filmene og tenke på hva de nå bør gjøre for å forene og samle folk.

For selv om de aldri ville drømt om at folk skulle storme Kongressen nærmest i Guds navn, så har de likevel et ansvar. Det er litt på samme måten som når Donald Trump, uten å si det rett ut, har gitt et anerkjennende nikk til ytterkantene og ekstreme miljøer. Om den høyreekstreme organisasjonen Proud Boys sa han at ikke visste så mye om, men «jeg har hørt at de liker meg». Eller da han sa at «det finnes gode og dårlige folk på begge sider» etter angrepet i Charlottesville.

[ Joe Biden vil bryte murer med en gang ]

Det samme har enkelte evangelikale kirkeledere gjort når de så tydelig har jobbet for at evangelikal er det samme som støtte til Trump, uansett. Og at de fortsetter å si til sine menigheter og følgere at valget var rigget, og at katolikken Joe Biden ikke er til å stole på. Eric Metaxas sa til Trump at han var villig til å dø for kampen (mot valgresultatet). Og : Jesus er på vår side. Og de bygger opp under narrativet at nasjonen blir stjålet fra dem.

Ved til bålet

Og ved å bære ved til konspirasjonsbålet, åpner de samtidig opp for at det er lov å reagere.

I etterkant av 6. januar (og også lenge før det) har flere forskere trukket fram akkurat dette: Hvite, evangelikale bevegelser har godtatt at hvit, kristen nasjonalisme har fått utvikle seg i enkelte miljøer.

[ Amerikanere stresset seg syke før valget ]

Professor Paul Miller sa det presist i Vårt Land tidligere denne uken, da han skulle beskrive hva som skiller kristen nasjonalisme fra kristen tro:

- Nasjonalisme er en politisk ideologi mer enn en religion. Den tar kristne symboler, talemåter og konsepter og vever det inn i en ideologi som løfter opp USA som nasjon, som noe helt spesielt og utvalgt. Noen mener at Grunnloven er inspirert av Gud.

Hengemyr

Den profilerte religionsprofessoren og forfatteren Randall Balmer frykter at den evangelikale bevegelsen forfaller og er blitt redusert til en politisk interessegruppe. Balmer trekker fram det mange ikke tenker mye på, om opprinnelsen til den evangelikale bevegelsen:

– De jobbet for de fattige, for arbeideres rettigheter, fengselsreformer og offentlig utdanning. De var engasjerte i fredsbevegelsen, kvinners rettigheter og stemmerett. De var forut for sin tid, på mange områder, påpeker Balmer.

For ham er svaret på hva de må gjøre for å komme ut av den hengemyra de befinner seg i nå, åpenbart: De må tilbake til røttene sine.

Dette er Balmers enkle, men likevel så vanskelige råd.

Vil du lese flere saker, kan jeg anbefale Per Eriksens anmeldelse av boka Jesus and John Wayne. Teolog Endre Stene skriver her om «New Apostolic Reformation». Og her kan du lese om Phyllis Schlafly, som portretteres i serien Mrs America: – Ved å vranglese feministene hevdet den selverklærte husmoren at feminismen var en trussel mot kjernefamilien.

Her kan du se en 12 minutter lang video fra kongressbygningen 6. januar, fra The New Yorker: