Fra Billy Graham til Donald Trump – det kristne høyres maskuline ideal

Kristin Kobes Du Mez – professor i kirkehistorie ved Calvin University, Michigan – har gravd dypt i historien til de evangelikale i USA. Hennes konklusjoner er krystallklare. De evangelikale stemte ikke på Donald Trump mens de holdt seg for nesen, slik noen hevder. Tvert imot oppfylte han bildet som var tegnet gjennom årtier av sterke, mannlige ledere som både menighetene og nasjonen trengte.

Den som liker Billy Graham

Et spørsmål Du Mez reiser, er hvem de evangelikale er. Du Mez siterer definisjonen til historikeren George Marsden som ganske enkelt fastslo at evangelikal kunne sies å være «enhver som liker Billy Graham».

Og baptistpastoren Billy Graham (1918–2018) er ikke et dårlig utgangspunkt for å forstå hvorfor evangelikale har endt opp hos Donald Trump, ifølge Du Mez. For norske kristne assosieres Billy Graham mest med vekkelsesmøter og oppbyggelige bøker. I USA var han også en politisk aktør. Opprinnelig var Graham demokrat, men skiftet politisk side. Han ble en nær venn av Richard Nixon, antikommunist og en varm tilhenger av krigen i Vietnam.

Som person framsto han som en «All-American Male», høy, atletisk og nordisk. Hans vokabular var til tider svært militaristisk i beskrivelsen av det kristne livet, som han kunne betegne som en total krig med Jesus som «Our Great Commander». Han omtalte Jesus som den fysisk sett mest kraftfulle mannen som har eksistert. Med Graham begynte en historie der maskuliniteten og militarismen ble innvevd i de evangelikales vokabular, argumenterer Du Mez.

[ I ny eineståande bok vert nære venskap brukt til å forklare demokratiets svanesong. ]

---

SAKPROSA

Kristin Kobes Du Mez

John Wayne and Jesus. How White Evangelicals corrupted A Faith and fractured A Nation

Liveright publishing corporation, 2020

---

Maskuline idealer

I 1980 skjedde det en avgjørende politisk endring ved at de evangelikale vraket sørstatsbaptisten og søndagsskolelæreren Jimmy Carter til fordel for Ronald Reagan.

Den evangelikale bevegelsen ble stadig mer preget av maskuline idealer, militarisert språkbruk, antikommunisme og spørsmål knyttet til kjønnsroller og seksualitet.

Reagan var tidligere cowboyhelt på film, og sto i tradisjonen til den største filmhelten av dem alle; John Wayne. De oppfylte den amerikanske myten om den ensomme, rettferdige revolvermannen som ordnet opp med indianere og forbrytere mens de forsvarte forsvarsløse (og hvite) kvinner.

Kristin Kobes Du Mer har skrevet en ekstremt veldokumentert bok som tegner et lite flatterende bilde av de evangelikale kristne og deres ledere i USA.

—  Per Eriksen

Dette mannsidealet ble presentert på atskillige prekestoler, mannsseminarer og gjennom bøker. Den sterke og handlekraftige lederen, som selv kunne gå utenom lover og normer, ble en helteskikkelse. Du Mez skriver at det nå like gjerne kunne sies at evangelikale var de som likte John Wayne.

Hverken John Wayne eller Ronald Reagan svarte til de evangelikales forventninger om livsstil, men dette var ikke lenger et viktig perspektiv. Det kristne høyre var nå etablert som en slagkraftig bevegelse under ledere som Tim LaHaye og Jerry Falwell. LaHaye skrev om patriarkalsk autoritet og hevdet blant annet at «Gud skapte mannen til å være angriper (aggressor), forsørger (provider) og leder i familien.» Og disse rollene var direkte knyttet til mannens seksuelle drift. At mannen skulle være en «aggressiv leder» også nasjonalt var en del av Guds plan.

[ Han lurte den sinte mobben - nå hylles politimannen som en helt ]

Republikansk støtte

I hvert eneste valg siden 1980 har de evangelikale gitt sin overveldende støtte til konservative republikanske presidentkandidater.

Etter kommunismens fall kom man inn i et dødvann. Men mye endret seg etter 11. september 2001. Islam ble nå den nye hovedfienden, både nasjonalt og internasjonalt. Igjen ble det framstilt som om det kristne USA var under angrep. Løsningen var stadig sterkere tilknytning til konservative politikere som ville stå imot den indre moralske oppløsningen og det ytre politiske fiendskapet. Ingen støttet Irak-krigen mer helhjertet enn evangelikale kristne, skriver forfatteren.

På det indre området kjempet man mot homofiles rettigheter, fri abort, og alle begrensninger som kunne legges på religiøs frihet. Mye samlet seg i spørsmålet om konservative høyesterettsdommere som kunne hindre gjennomføringen av lover på disse områdene. De evangelikale var forberedt på å omfavne enhver sterk, hvit, maskulin leder som leverte på disse områdene. Personens private moralske standarder var i denne sammenhengen ganske uvesentlig.

Kristin Kobes Du Mez har skrevet en ekstremt veldokumentert bok som tegner et lite flatterende bilde av de evangelikale kristne og deres ledere i USA. Hun skriver også om rasismen, sexismen, dobbeltmoralen, overgrepene og andre emner som har fulgt i bevegelsens fotspor. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor så mange unge amerikanere vender ryggen til troen. Ved å velge maktens vei for å bevare det kristne USA, er man i ferd med å ta livet av det.

[ Bjørn Bore: Donald Trump sperres nå ute av sosiale medier. Det er for lite, og det er for seint. ]