Noen år tilbake skrev Stavanger Aftenblad en sak med tittelen «Kristelig kvinneparti». Riktignok handlet saken om at kvinner hadde overtatt makten i Rogalandspartiet. Men overskriften var neppe tilfeldig. I flere tiår var KrF kvinneparti på velgersiden. I Stortingsvalgene i 2013 og 2017 var KrF kun slått av SV når det gjaldt kvinneandel. Andelen lå et sted mellom 60 og 65 prosent.
Fra kvinne- til mannsparti
Men slik Vårt Land skriver på nyhetsplass har dette bildet endret seg de siste par årene. Høstens Norstat-målinger viser at kvinneandelen i snitt er krympet til 48 prosent. Dermed er det kvinneflukten som kan sende KrF under sperregrensen.
Vårt Lands gjennomgang av tall er heller ikke den eneste som viser tendensen. Både TV2 tidligere målinger og tall Dagbladets har omtalt har vist liknende tendenser.
Fravær av de unge kvinnene
Likevel det ikke bare flukten av tidligere velgere som rammer partiet. Trolig er KrFs største utfordring er at de ikke tiltrekker seg de unge kvinnene.
I april 2019 skrev Vårt Land om de store valgtrendene: Valgforsker Bernt Aardal viser til at unge kvinner i de siste valgene er langt ivrigere etter å bruke stemmeretten enn unge menn. Han mener dette vil få betydning for styrkeforholdet mellom partiene. KrF er et av partiene som taper på det høye antallet unge kvinner som stemmer. For de unge kvinnene trender mot venstresiden.
KrFs strategiske valg
De fleste partier med lojale velgergrupper forsøker på å finne ut hvordan disse kan beholdes. Særlig når de gjør tunge strategiske valg. KrF tok ikke et slike hensyn i forkant av flere strategiske beslutninger som kom i forbindelse med retningsvalget i 2018. Det kan de ikke kritiseres for, fordi dette var et politisk valg. Det som er alvorlig for partiet er mangelen analyse og strategi for oppveiende tiltak.
Kvinners preferanse i selv retningsvalget burde selvsagt vært et tema: Ville KrFs kvinnelig velgere følge med på ferden inn i et samarbeid med Frp? Ville de identifisere seg med den påfølgende plasseringen i et landskap to store blå partier? Fantes det andre strategier som kunne veie opp for et slikt valg?
Det finnes lite konkret forskning på KrFs kvinnelige velgere. Men det er verdt å merke seg at kvinner generelt går til venstresiden og at de blå partiene i mindre grad har saker som tiltrekker seg kvinner. Ved valget i 2019 hadde Frps under 40 prosent kvinnelige velgere. Høyre hadde godt under 50 prosent. Som kvinneparti burde KrF åpenbart vurdert fare for velgerflukt ved et slikt samarbeid. I dag ser vi at KrFs kvinneandel nettopp har falt ned på Høyres nivå. Men siden KrF ligger rundt sperregrensen er kvinnetapet alvorlig.
Innstramming av abortloven
Sidevalget førte også med seg en annen sak som pårvirket KrFs profil sterkt: Abortsaken.
Det var riktignok Erna Solberg abortsaken inn i denne dramatiske prosssen, noe man blant annet kan lese om i Trine Skei Grandes bok. Trolig håpet hun at det kunne lokke KrF i valget av regjeringspartner. Men vi må anta hun også trodde det ville være en vinnersak for KrF. Kanskje var hun ikke klar over at KrFs velgere var splittende i abortsaken. Kjell Ingolf Ropstad burde imidlertid visst dette.
[ Skei Grande: Erna Solberg la hemmelig løp om å forhandle med KrF om abortloven ]
Lite tyder på at Rostad forsto hvor splittende abortsaken var blant egen velgere. For det var slett ikke alle KrF-velgere i 2018 som ønsket å fjerne eller endre paragraf 2C i abortloven. En paragraf som åpner for abort etter 12. svangerskapsuke der «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet». En VG-måling på denne tiden viste at kun 53 prosent av KrFs velgere var positive til en slik endring.
Det ble heller aldri et flertall blant regjeringspartiene for endring av paragraf 2C. KrF fikk derimot strammet inn retten til fosterreduksjon.
Dersom Ropstad hadde forstått partiets indre spenninger i spørsmålet, men likevel ville kjørt disse sakene av samvittighetsgrunner, kunne han valgt å fronte dem på en annen måte. At han ikke gjorde det kostet ham trolig en del kvinnelige velgere.
[ KrF varsler omkamp om eggdonasjon og vedtatt bioteknologi ]
Mer heltid for kvinner
En tredje trend som kan ha tappet partiet for kvinner er det faktum at stadig flere kvinner jobber heltid. Fra 2000-tallet har heltidsarbeid for kvinner økt dramatisk. Den største overgangen til heltid gjorde kvinner med mer enn to barn. Dermed er behovet for kontantstøtte blitt stadig mer marginalt. Uansett hva man måtte mene om kontantstøtten vil disse kvinnene være langt mer opptatt av for eksempel gode ordninger barnehagen enn politisk kamp enn kontantstøtten. For heltidsarbeidende kvinner står KrF i fare for å bli mindre relevant.
Innvandringsliberale kvinner
Innvandringspolitikken er nok et felt som kan ha påført KrF kvinneflukt. I den ferske SSB-rapporten «Holdninger til innvandrere og innvandring 2020» slås det fast at «kvinner er mer tilbøyelig til å mene at det bør bli lettere for flyktninger og asyl- søkere å få opphold i Norge, sammenlignet med menn». Flere menn synes derimot det bør bli vanskeligere.
KrF har de siste årene måtte inngå en rekke kompromisser med Frp, om innstramninger i flyktningepolitikken. Et politikk-felt der Frps profil har vært svært tydelig. Da høstens budsjettforlik var i boks, kunne Siv Jensen nok en gang skryte av gjennomslag. Blant annet ved at botiden for å få fast opphold ble hevet fra tre til fem år. «Mannspartiene» Høyre og Frp tjener trolig på dette. Men etter alt å dømme er det lite populært blant KrFs kvinnelige velgere.
Etterlatt inntrykk
Ser vi på KrFs gjennomslag i regjering har de slett ikke uteblitt. Likevel har KrFs gått i en annen retning enn en mange av sine kvinnelige velgere i flere tunge profilsaker. Når partiet skal gjøre opp status etter årene i regjering, bør Ropstad og resten av KrF-ledelsen spørre seg selv hvorfor de mistet så mange kvinner underveis. De bør diskutere klokskapen i det faktum at de utfordret sine kvinnelige velgere på så mange sentrale saker samtidig.
Dersom partiet ikke makter å komme over sperregrensen til høsten, vil partiets kvinne-strategi - eller mangel på sådan - gi dem et nokså bittert nederlag.
[ Tomm Kristiansen: «KrF har mistet sin autoritet som «kristelig» parti» ]
