Verdidebatt

KrF har mistet sin autoritet som «kristelig» parti

KRISTNE VERDIER: KrF, som den kristelige politiske garantisten, står i dag langt fra kirken. Det er høyst usikkert om det er Kjell Ingolf Ropstad som lenger kan definere det kristelige.

Med vantro – og for første gang - hørte jeg en KrF-leder gå inn for billigere vin og snus. Ingen har med større trofasthet slått leir om alkoholens skadeskutte ved å redusere tilgangen på børst. Argumentasjonen har i 87 år vært moralsk. En solidaritet med dem som har havnet på fylla, og en omsorg for deres plagede barn. Men denne gang kunne Kjell Ingolf Ropstad selge en hjertesak for en annen: flyktningene.

Men ikke helt. Fortsatt skal antallet kvoteflyktninger begrenses til 3.000, og de kristne skal prioriteres. Det er FNs Høykommissær for flyktninger som avgjør hvem som trenger beskyttelse. FN rangerer ingen etter tro. Likevel skal vårt kristelige parti gi trosbrødre forrang.

Det er høyst problematisk at KrF har byttet snus og øl med vern av kristne flyktninger. Dette er ikke bare et løst påfunn fra Sylvi Listhaug. Det er en del av Siv Jensens grumsete strategi mot «islamisering». Landet skal holdes fritt for muslimer, og det er høyt upassende at et parti med Gud i navnet går islamofobiens ærend.

KrF går mot høyre - kirkefolket mot venstre

Etter det dramatiske skisma i 2018 valgte partiets konservative del å støtte en blå regjering, og samtidig innlede samarbeid med Frp. Velgerne var på forhånd lovet at det ikke skulle skje.

Hva har skjedd med «de kristne verdiene»? KrF har hatt definisjonsmakten til dette begrepet, ikke bare i politikken. Partiets moralistiske politikk i alt som gjelder seg kjønnsliv er blitt sett på, allment, som et kristent syn. Det samme gjelder kampen for kristendommens privilegier og innflytelse. Men det religiøse kartet er totalt forandret. Mens KrF har gått mot høyre har kirkefolket gått mot venstre. Den kristelige politiske garantisten står i dag langt fra kirken. Det er derfor høyst usikkert om det er en Kjell Ingolf Ropstad som lenger kan definere det kristelige. Med valget av blå retning er det høyst usikkert hva honnørordet «verdiparti» nå inneholder. Det er en femti år lang historie.

Den sosial-etiske vekkelsen i kirken

I forlengelsen av radikaliseringen fra 1968, ble kirken trukket med i en reorientering av hva kristen etikk innebar. Det oppsto en «sosialetisk vekkelse», drevet fram av kristne studenter. På den tiden var det familiepolitikk, avhold, kristne formålsparagrafer og abortmotstand som definerte kristne verdier. Nå kom nye hjertesaker, begrunnet i kristen etikk: kamp mot apartheid, atomvåpen og klimarasering. Omsorgen for flyktninger og asylsøkere. Hjertesakene kunne leses rett ut av Bibelens fortellinger. Familiepolitikk åpnet for nye konstellasjoner enn den klassiske småfamilien. Gjennom støy og debatt ble kirken et åpent sted for homofile, etter hvert også andre seksuelle minoriteter. Kirken tok etter hvert et oppgjør med sin håndtering av abortspørsmålet på syttitallet og beklaget at de abortsøkende kvinner ikke fikk kirkens omsorg og støtte.

Langsomt ble også kirken et likestilt samfunn. Presteyrket er i dag for kvinner og menn, halvpartene av biskopene er kvinner, akkurat som ledelsen i de toppkirkelige råd.

I sitt arbeid med ny kirkeordning på syttitallet kom en ny tanke: er det demokratisk at den kristne tro har forrang i skoler og barnehager i et multireligiøst samfunn. Det endte med en ny grunnlov hvor staten ikke lenger tror på den evangelisk-lutherske konfesjon. Det satte fart på sekulariseringen som et rettferdighetsprogram, men ble av KrF oppfattet som avkristning.

Frp og den kristne kulturarven

Denne radikale bevegelse drev kirken bort fra borgerskapets fang. Kirken redefinerte sine «kristne verdier». Men de færreste frikirker og karismatisk orienterte kristne var med på den reisen. De holdt seg til det gamle, og gjør det fortsatt. Imens har de blitt influert av amerikanske evangelikale og deres kobling av tro og lykke, frelse og rikdom. Da KrF i 2018 ble splittet, og gikk mot høyre, ble fløyen ledet av politikere fra miljøer utenfor den sosialetiske vekkelse. Med dette skjebnevalget går Krf i fanget på et Fremskrittsparti som har sin egen definisjon av «kristne verdier». Det kristne Norge skal beskyttes mot fremmedkulturell påvirkning, særlig islam.

Hva Frp mener med den kristne kulturarven er ikke lett å bli klok på. Det høres ut som beskrivelsen av et Norge før de pakistanske innvandrerne kom på syttitallet.

—  Tomm Kristiansen

Hva Frp mener med den kristne kulturarven er ikke lett å bli klok på. Formuleringene er diffuse. Det høres ut som beskrivelsen av et Norge før de pakistanske innvandrerne kom på syttitallet. Det er enklere å lange ut mot andre, og Sylvi Listhaug har vært partiets front mot dem som faktisk forvalter kristendommen her i landet, kirken. Den er full av godhetstyranner som vil bære utlendinger hit på gullstol. De er sosialister. Enhver omtale av flyktninger og asylanter er beheftet med mistenksomhet og dyp uvilje. Det er et menneskesyn langt fra kristen etikk. Det holder ikke med et kors i halsen.

Guds parti har ingen hast

Ved å velge en politisk retning som KrF har gjort, har partiet samtidig valg å kompromisse med de krefter som drives av denne fremmedangst. Med åpne øyne. Dermed har partiet mistet sin autoritet som spesielt «kristelig». KrF er nå medansvarlig for en uendelig tålmodighet med å hjelpe barn på asylmottak eller i syriske flyktningleirer. Mennesker sendes ut av landet på et uverdig grunnlag, UDI og UNE får ha sin mistenksomhetskultur i fred, konvertitter blir ikke trodd og fortsatt savner vi noen barn fra Moria. Guds parti har ingen hast.

Ved å knytte betegnelsen «kristne verdier» til de kompromisser KrF har inngått, blir begrepet innholdsløst. Kjell Ingolf Ropstad prøver å ta et grep om de utsatte, men det er ikke akkurat Guds hånd.

KrF hadde sine radikale sider og medlemmer, de røde. Nå er de på vei til Sentrum og lenger bort. De gjenværende frikirkelige blå driver den annen vei, men tar med seg sitt kristelige stempel i partinavnet.

Kristne verdier i andre partier

Hvem har så retten til «kristne verdier»? KrF har stått der som norgesmester i fromhet, med en Jesus i knapphullet. De har stigmatisert begrepet og aktivisert mytiske forestillinger om mørkemenn og vestlandsfanden. Det skal mer enn en Valgerd Svarstad Haugland og Knut Arild Hareide til å endre det.

Legger man partiprogrammene ved siden av et Nytestamente vil man finne at partier som Rødt, SV, MDG og Arbeiderpartiet har lånt tanker fra Jesu liknelser og – ubevisst – latt seg inspirere av en fjern opprører fra Galilea. I partiprogrammene finner du disse kristelige verdiene om den barmhjertige samaritan, den bortkomne sauen og tekster om at «her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne».

Hvor er så «Guds parti»? Kirken har 3,7 millioner medlemmer og en nylig undersøkelse viste at tretti prosent av befolkningen tror på Gud. Kristelig Folkeparti favner ikke nok velgere til å nå sperregrensa. Guds folk stoler mest på partier uten «kristelig» i navnet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt