– Noe av det mest ubegavede jeg har sett, er Fredrik Skavlans nissetegninger

– Det er en forstemmende opplevelse. Julefrimerkene i Norge har ingen fortelling. Nisser og Solan og sparkstøttinger og Putti Plutti Pott og snømenn og pepperkaker har ingen ting med vår jul å gjøre. Det er «hyggelig», men intetsigende. Det må det norske postverket tåle å høre. Frimerkene skal, som de alltid har gjort, gjøre oss klokere.

– Kan det være en tilfeldighet, en sløvhet, en ... ja, hvem vet hva?

– Nei, dette er typisk norsk. Ser vi bort fra kommunistiske land, er kristne, vakre, fortellende motiver vanlig. Vi tas av tidsånden, mens andre land står i mot. Vår svøpe er at vi er så redde for å støte noen. Men hvorfor er mindretallet forbeholdt retten til å bli støtt? I min jobb som prest opplever jeg ikke at mindretallet blir støtt. Det er bare noe vi tror. Ingen blir støtt av at vi synliggjør tradisjonene våre, verdiene våre, kulturen vår. Det har ingen ting med nasjonalitet å gjøre, men med identitet. Og det bør de fleste klare å forholde seg til.

– Men sier postverket dette, at man må ta hensyn til alle så ingen blir støtt? Det er et faktum at 50 prosent av den norske befolkning forholder seg til den kristne fortellingen. Og regner vi med muslimene, er det en god del til som leser om Jesus, jomfrufødsel og Maria Koranen. Så hvor har vi det fra? Er det muslimene en ikke vil støte?

– Gjennom min prestejobb opplever jeg tvert imot at de ikke føler seg støtt. Det er en løgn som eksisterer i hodene på folk. Når vi har vandringer i kirken vår, kommer det også barn og unge med islamsk bakgrunn som står der med store, tindrende øyne og nysgjerrige blikk, fordi de vil se, lære og vite. De gjør det i full forståelse med foreldrene. Når de stiger over dørstokken i kirken, har de selv med seg en tydelig religiøs identitet. Derfor er det ingen trussel, de vil ha innblikk og innsyn i hva vi driver med. Ære være. Hvorfor skal vi frarøve dem muligheten til å delta i noe som de fleste av oss synes er viktig? Det er en kirke i hvert kvartal, på hvert nes, i hver grend – de har åpne dører for at folk kan frakte sine liv inn dit, i kirkerommet. Det som i virkeligheten skjer, er at et mindretall lammer mangfoldet. Ikke omvendt.

– Du bruker ordet «fortellende» julefrimerke. Hva betyr det? Og hvorfor er det så viktig?

– Et fortellende julemerke fungerer slik at det bekrefter det jeg allerede vet, og samtidig gir meg nysgjerrighet videre. Fordi det skaper gjenkjennelse, og der begynner fortellingen.

– Om hva?

– At jeg er en kristen. Og at kirkens tro og min tro er knyttet til fortellingen om inkarnasjonen, det store mysteriet. Tyskland, Spania, Italia, Sverige, Island, ja, til og også mitt andre hjemland, Kamerun, bruker julen til å markere det vakreste kunsthistorien har å by fram av bilder fra evangeliene. Altså minne meg på hvem jeg er. Bilder som fremstiller den hellige familie, flukten til Egypt, tilbedelsen av de hellige tre. Det er «fortellende». Jeg kan også bruke ordet «talende» julemerker. Alle er relatert til det som satte tidsskillet i verden, år null. Motivet er fremstilt i fresker, mosaikker og på lerret gjennom hele kunsthistorien. Det er en spennende reise.

– Men ikke i Norge ... her er det mer, ja, det vi kan kalle en snikfjøsnissifisering på gang?

– Her vinner nissen. Og det er veldig leit, siden julaften er den kvelden hvor samtlige kirker i landet er stappfulle, noen kjører tre og fire gudstjenester, og folk kommer for å høre fødselsfortellingen igjen og igjen og igjen.

– Mange vil si at et frimerke er et frimerke. Men du snakker om frimerkene som en slags «skole», noe som skaper identitet. Det ligger en slags folkeopplysning i dette, siden alle de tusen hjem som mottar et brev får en fortelling i samme slengen?

– Ja, vi kan kalle det Norges største folkehøyskole. Et frimerke skaper nysgjerrighet. Enhver frimerkesamler vil trenge inn i historien bak utgivelsene. De store forfatterjubileene, organisasjoner, idrett – det ligger en historie der. Hver gang vi ser et Nansen- eller Abel- eller Ibsen-merke, husker vi historien. Sånn er det med julemerkene også. Så la oss bli minnet om hva som skjedde og skjer i julen. Ellers i året kommer det biler, monumenter, ny design, stortingsjubileum.

– Og kristne jubileer ...

– Da må vi tilbake til 60-tallet. Da feiret posten 150-årsjubileet for Norges største og eldste misjonsselskap, Det norske misjonsselskap, Skrefsrud og Santalmisjonen, Kirkejubileet. Og senere kom Frelsesarmeen, og i 2014 Sjømannsmisjonen med «fortellingen» vaffelhjerte. Dette er jo fint. Men hvor ikke Luther, mannen som snudde Europa og Norge på hodet. Dette skjønte ikke Posten, selv om det var en selvfølge for andrelutherske land.

– Jeg vet du var kritisk til utgivelsen i forbindelse med Det norske misjonsselskaps 150-årsjubileum. Hvor snubla det?

– Ikke kritisk til utgivelsen, men til at frimerkene ikke klarte å få med seg den beste fortellingen om organisasjonen. Folk dro ut, bygde selvstendige, nasjonale kirker, og så fikk vi også ting tilbake. Det er greit. Men det kanskje aller viktigste forsvant, nemlig at foreningen var kvinnefrigjørende. Det hadde vært moro om frimerkene «dokumenterte» det. Husk – kvinnene hadde stemmerett i NMS' generalforsamling før kvinner fikk alminnelig stemmerett i Norge.

– Hvis du var julefrimerkesamler, hva ville du gått etter?

– Jeg ville samlet merker fra de landene som hadde kloke utgivelser – merker som er knyttet til min tradisjon. Og her er kirken en helt avgjørende identitetsmarkør. Et frimerke er jo et kunstverk i miniatyr, de beste blir du ikke lei av å se på. Jeg ville søkt skjønnheten i dem, mange av dem er graverte med en uhyre presisjon – én til én, altså i frimerkeformatet. Jeg ville søkt både skjønnhet og fortelling, estetikk og ånd.

– Det begynner å bli alvor, dette her?

– Ja, jeg vil jo kalle enhver filatelist kulturhistoriker. For alle disse små papirbitene skjuler stor, til dels glemt og viktig kunnskap. Og man erverver hele tiden ny. Ute i den store verden er Norge et populært samleområde. Slik lærer de om oss. Og med alle julenissene våre, kan en jo tenke sitt.

– Du kan sikkert fortelle meg om det fineste, norske julemerket. Men la oss ta det verste, slik du ser det?

– Noe av det mest ubegavede jeg har sett av julefrimerker, er Fredrik Skavlans nissetegninger i 2016: «Levering av julepresanger» og «Hjem til jul». Dårlige og intetsigende tegninger, og så er det håpløst at det ikke handler om vår virkelighet. Selv den gangen man virkelig trodde på nissen, fant man ikke på sånt. Det er ikke sånn, tror jeg, at norske barn sitter og venter på at nissen kommer og leverer julegaver lenger. En nisse i hu og hei på en kjelke så nisselua flyr, det er jo ikke vår julefortelling, det viser ikke barnas forventning til jula heller.

– Bør ikke muslimene få sitt eget frimerke, som forteller historien om deres tradisjon?

– Det er klart. Men da tenker jeg at det er viktigere å lage en serie, som knytter seg til de viktige, religiøse høytidene i Norge – jødenes løvhyttefest, muslimenes id, de kristnes jule eller påske. På samme måte som det finnes andre serier. Nettopp for å vise mangfoldet.

LES FLERE INTERVJUER I SERIEN 'MENS VI TROR':

Ingunn Dalan Vik: – Det er noen som plukker deg opp. Og det gjør Gud

Hans Petter Foss: – Det fikk meg til å tenke: Nå må jeg skape en mottradisjon

Elisabeth Holte: – Vi må tørre å være kirke på ordentlig, og vi må tørre å stå for det

Jostein Bjørndal: – Jeg tenker at arkitekten skal hegne om det hellige

Anne Kristin Aasmundtveit: – Det er ikke for Guds skyld vi ber