– Det er så banalt og enkelt at det er vanskelig å få sagt det: At vi kan leve med disse hakkene og sårene våre, og likevel er vi frie...

– Sokneprest i Søre Ål menighet på Lillehammer, Ingunn Dalan 
Vik – når du står der julaften og feirer gudstjeneste og skal si 
noe til 700 mennesker som har alt, hva har du tenkt å fortelle?

– Jeg tenker hvert eneste år på hva det er som kan treffe dem et sted i sårbarheten deres. Jeg tenker på hva som skal til for at de kan skjønne at de er elska. Jula betyr jo det: Vi kan tørre sårbarheten, vi kan tørre å være annerledes, vi kan tørre å være små. Gud turte det, òg. Jeg hører hvor banalt det låter, men så enkelt er det. Gud var på fremmed mark, han var flyktning, etter hvert, han var i fare, så hjelpeløs det går an å få blitt. Og så går vi og er redde for ikke å passe inn, for ikke å være del av gjengen eller ha de riktige klærne – redde, redde, redde. Men å få fortalt at man må bli båret, at Gud plutselig er avhengig av armer, av kjærlighet, av velvilje, storheten i det, det er det ikke lett å få sagt inn i en kjøpsentertilværelse.

– Vi har ruset rundt, nå, i seks uker og kjøpt 
gaver, åpnet sjokolade- og sminkeadventkalendere og rundt hjørnet kommer Disney. Midt inn i den grøten og ribba som venter, skal du altså si noe?

– Ja. Og da er det viktig at jeg møter dem ordentlig, når de først kommer. Du har de som vil ha juleevangeliet, de vil synge litt, «Deilig Er jorden» og «Et barn er født i Betlehem». Det hører med. Så får de det, og går glade hjem. Og så har du alle de andre, som kommer fordi det er et eller annet de lengter etter. Hvert år ser jeg noen jeg har vært i begravelse sammen med, jeg har møtt dem på sykehuset, konfirmanter, jeg veit at det er så mye her, det er så mange som trenger noe. Og så kan jeg ikke bare snakke om det, men jeg tenner i hvert fall et lys julaften.

– Vi er inne i nettopp den tiden hvor det stemmes over hvem som skal eller kan gå til julegudstjeneste. Det kan høres ut som om presten har mistet alle innganger til naturlige samtaler med barna?

– Så ille er det ikke, jeg besøker skolene i advent. Og barnearbeidet i kirken vår er godt. Ett sted hvor vi møtes er Lys våken-nettene, hvor elleve- og tolvåringene overnatter i kirken. En gang snakket vi om den «hjemkomne sønn», som det heter nå – altså den «bortkomne sønn». Jeg fikk dem til å male det, og da var det noen som skrev «Velkommen hjem» på bildet. Jeg går jo og tenker på juleprekenene, og da jeg så bildene som lå der, tenkte jeg at dette kan da være jul, det favner alle, både sorgen og gleden. Tegningene hang jeg på kirkedøra, det gjorde meg godt. Og flere kom og sa «Tusen takk!».

– Tusen takk for hva?

– For at de ble ønsket «velkommen hjem». For jeg tror at førjulsstria gjør oss hjemløse, vi hører ikke til noe sted. Vellykkethetskulturen når alt er bjelleklang og du går rundt i butikkene og du blir fylt av en slags ide om hvordan livet skal være, og så skal det toppe seg på julaften. Så kommer juletekstene og forteller om noe helt annet. De forteller om oppdagelsen av det virkelige, det sanneste i mitt egent liv. Jeg syns det er gøy å snakke om disse kongene som har gått og gått og venter seg et slott eller palass, og så kommer de til stinn lukt og stall og dyr og halm og så tenker jeg at de kommer til det virkelige, til det som er. Til kjærligheten.

– For ikke så mange år siden hadde de fleste en grunnkunnskap som du kunne snakke inn i, grunnfortellingene var kjente.

– Ja, den første dagen spør jeg alltid konfirmantene om de har hørt om den barmhjertige samaritan, da sier de «nei ...». Kanskje er det én som rekker handa i været og han/hun går gjerne på Steinerskolen. Og når jeg spør dem hva «barmhjertighet» betyr, så vet de ikke. Nå snakker vi om elever som kan mye om islam, mye om jødedom og buddhisme, men lite om kristendom. Så når jeg står der julaften, må jeg servere dem hele frelsesbudskapet på én gang, i ett smell. Og det er å forkynne fellesskapet og at det finnes en Gud som elsker deg, du behøver ikke være redd, du trenger ikke skjule deg ... jula handler om det. Om frihet. Det må jeg prøve å si noe om. Det er vanskelig, for det er så banalt og enkelt at du spinner når du skal si det, går det i det hele tatt an å få sagt det: At vi kan leve med disse hakkene og sårene våre, og likevel er vi frie, det er noen som plukker deg opp. Og det gjør Gud.

– Alt dette styret vårt smitter over på barna, det må vi kunne si. Og du møter dem midt i alt sammen?

– Ja, og det er rart. Barna er veldig «fornuftige», litt politisk korrekte. De har lært på skolen at barn andre steder ikke har det så bra. Det slo meg da jeg snakket med dem i år: De snakker om Syria, om krigen og om barnesoldater, og de tenker på alt. Og da spurte jeg: Hvordan har dere det, da, hvordan er det på skolen, har alle det bra ... er det noen dere kan tenke på som har det vanskelig her .... er det ingen som blir mobba … hva gjør vi med hverandre? Og svaret er nei. Alle har det bra. En kjekkas sa det gang på gang: De hadde det bra. Da ble jeg trigga og så pirka jeg borti det og sa: Er det ingen som er aleine? Da begynte han som var mest frampå å gråte. Han satt der, altså, og holdt fast på vellykketheten – at alle har det bra. Så må jeg finne ordene, da, som sprenger denne forestillingen. Det er ikke lett.

– Julaften er barnas kveld, sier vi. Og kirken er full av voksne og barn. Hvem velger du å snakke til på den lille tiden en julepreken varer?

– Jeg har en tanke om at det går an å snakke til både voksne og barn, samtidig. Vi går rundt og tror at når vi snakker til barn, så skal det være så banalt og barnslig. Litt sånn Karsten og Petra-budskap. Vi driver og deler mennesker i grupper, vi har barnekrok i kirka, som om barna ikke hører til: Dette er for barna, dette er for de voksne, barnefest og voksenfest, barnegudstjeneste, voksengudstjeneste. Jeg tror barna skjønner og tåler ufattelig mye prat hvis de skjønner at de voksne har det fint og at det er noen som prøver å si dem noe.

– Har du erfart dette, eller er det et håp?

– Dette vet jeg etter mange år som prest. Under en Lys våken-natt tok jeg barna med opp i kirketårnet, og så hang jo kirkeklokkene der og vi satt og snakka om hva MM på klokkene betyr. Så begynner den første å grine, og så alle ... og ... noen hadde mistet undulaten sin som hadde dødd, og så var det der, alt sammen. Og jeg tenkte at jeg måtte ringe foreldrene og si at de må komme og hente unga sine, for de sitter og gråter. Men så tenkte jeg, nei. For barn kan jo snakke om alvor - her kunne de få snakke om døden, som de naturligvis kjente til på hvert sitt vis. Det ble veldig fint.

– Og så julaften, fire dager til, så er det glede. Uansett hvordan verden ser ut?

– Og da handler jo om å være til for hverandre, det er et svært budskap. Jesus holdt på med det hele tiden. Når du stripper det ned, så er det jo det vi har igjen, det er det vi eier, det er det vi kan. Og det må jeg klare å få fortalt så de som trenger ro skjønner det, jeg må få fortalt det inn til et sted hvor man kan hvile. Det er jo juleevangeliet.

LES FLERE INTERVJUER I SERIEN 'MENS VI TROR':

Jostein Bjørndal: «Arkitekten skal hegne om det hellige»

Hans Petter Foss: «Jeg har en julekrybbe fra Islamabad»

Elisabeth Holte: «Vi må tørre å være kirke på ordentlig»

Anne Kristin Aasmundtveit: «Det er ikke for Guds skyld vi ber»