Kultur

– Sokneprest i Søre Ål menighet på Lillehammer, Ingunn Dalan 
Vik – når du står der julaften og feirer gudstjeneste og skal si 
noe til 700 mennesker som har alt, hva har du tenkt å fortelle?

– Jeg tenker hvert eneste år på hva det er som kan treffe dem et sted i sårbarheten deres. Jeg tenker på hva som skal til for at de kan skjønne at de er elska. Jula betyr jo det: Vi kan tørre sårbarheten, vi kan tørre å være annerledes, vi kan tørre å være små. Gud turte det, òg. Jeg hører hvor banalt det låter, men så enkelt er det. Gud var på fremmed mark, han var flyktning, etter hvert, han var i fare, så hjelpeløs det går an å få blitt. Og så går vi og er redde for ikke å passe inn, for ikke å være del av gjengen eller ha de riktige klærne – redde, redde, redde. Men å få fortalt at man må bli båret, at Gud plutselig er avhengig av armer, av kjærlighet, av velvilje, storheten i det, det er det ikke lett å få sagt inn i en kjøpsentertilværelse.

– Vi har ruset rundt, nå, i seks uker og kjøpt 
gaver, åpnet sjokolade- og sminkeadventkalendere og rundt hjørnet kommer Disney. Midt inn i den grøten og ribba som venter, skal du altså si noe?

– Ja. Og da er det viktig at jeg møter dem ordentlig, når de først kommer. Du har de som vil ha juleevangeliet, de vil synge litt, «Deilig Er jorden» og «Et barn er født i Betlehem». Det hører med. Så får de det, og går glade hjem. Og så har du alle de andre, som kommer fordi det er et eller annet de lengter etter. Hvert år ser jeg noen jeg har vært i begravelse sammen med, jeg har møtt dem på sykehuset, konfirmanter, jeg veit at det er så mye her, det er så mange som trenger noe. Og så kan jeg ikke bare snakke om det, men jeg tenner i hvert fall et lys julaften.