«Jeg har også en julekrybbe fra Islamabad i Pakistan – når muslimene kommer, forteller jeg at dette også tilhører Koranens tradisjon...

– Hans Petter Foss, eier av Bok & Media og julekrybbenes «høye beskytter» i Norge – når du inviterer oss til julekrybbeutstilling igjen, er det et fordekt «innlegg» i kampen mot julenissen?

– Jeg har ikke noe imot julenissen i seg selv. Men det var sånn at jeg for mange år siden leste en artikkel hvor en forsker fortalte at julenissen hadde vunnet over Jesusbarnet. Da ble jeg «hellig» sint, kan jeg fortelle deg. Jeg ble så sint at jeg lagde en julekrybbe i full størrelse. Det gikk opp for meg at jeg trodde på noe som det egentlig var vanskelig for andre å skjønne. Så lagde jeg denne store julekrybben, for på sett og vis å fortelle om min tro. Og at den er allmenn og at vi kristne – enten vi er katolikker, protestanter eller pinsevenner – har én tro, en felles forståelse av hvem Jesus er. Det tok tid før jeg turte å vise fram julekrybben, det var antakelig en av de største julekrybbene her nord. Da den sto der og folk ble invitert inn, skapte det altså en trafikk som jeg aldri kunne trodd var mulig. Og den fortsetter.

– Du ble rasende, på hvem?

– Jeg ble sint, ikke på forskeren, men fordi han hadde rett, på sett og vis. For julenissen har fått innpass, det er ikke noe å lure på. Selv vi som kristne og vi som menigheter solgte jo nisser som på julemessene våre. Ikke noen krybbe der. Så han hadde jo delvis rett i at gavene var blitt viktigere enn budskapet. Det gjorde noe med meg som fikk meg til å tenke: Nå må jeg skape en mottradisjon. Dét var hovedmotivasjonen, ikke å tjene penger.

– Hvem vant, du eller nissen?

– Ingen. Men julenissen er en illusjon, mens Jesus lever.

– Nå er julekrybbene en naturlig del av juleinventaret i de tusen hjem, selv der hvor troen ikke flagges så høyt. Men hvor startet dette med julekrybber?

– Jeg vet ikke noe annet enn at det var Frans av Assisi som bygde den første, og det gjorde han med sine venner og kjente. Han ville visualisere budskapet, for alt gikk jo på latin, som de færreste fikk tak på. Krybben skapte oppstyr, folk strømmet til. De første julekrybbene, Frans sin også, var svære, alle skulle se. Det tok nok lang tid før de kom i de små utgavene vi kjenner.

– Den gangen var det alvor, og for deg er det alvor. Men når de finnes overalt, mer som pynt rundt omkring i butikker og hjem og man egentlig ikke gir dem annet innhold enn «kos» – er det greit?

– Det har jeg da full forståelse for. Jeg hadde nesten sagt katolsk, det er et «allment» utrykk for ønsket om å sette julen i forbindelse med Jesu fødsel. For mange er det et «ikon» eller et kunstverk, noe som gir oss en dypere forståelse av det som skjer i julen. De fleste ser jo med én gang det at ligger et barn der, en liten gutt, og en mor og en far. Vi ser vismennene, etter hvert tar også engelen Gabriel sin plass. Julekrybben har det ved seg at den viser et totalbilde av det som skjedde, den snører hele julens budskap sammen i én scene.

– I dag tenker vi gjerne at julekrybben først og fremst er hyggelig for barna?

– Ja, gjerne det. For barna skjønner det intuitivt og kanskje bedre enn vi voksne, som har mistet tolkningsnøklene. De skjønner det før de kan lese. For barn er glade i barn. Det er så enkelt at det taler til barnas hjerter. Og der ligger hele poenget.

– Vi finner julekrybber over hele verden, spikket i tre, støpt i former, laget av stein eller gips – mange av dem er preget av lokalt landskap og uttrykk, hjemlige forhold?

– Absolutt, her hos oss har vi en julekrybbe som kommer fra Tsjekkia, vi fikk den av sjefen ved et kunstindustrimuseum der. Det er en pappkrybbe – det var viktig, fordi landet var kontrollert av soldater og militære. Den var det håpet de hadde, den var nemlig laget av mennesker som ikke hadde militær bakgrunn. Vi har også en julekrybbe med snø og is på, i utgangspunktet syntes jeg det var veldig rart. Men den kom altså fra Alpene og var preget av det lokale landskapet. Det var naturlig for dem, «gjenkjenneligheten».

– Den flotteste du har i samlingen?

– Jeg sier gjerne at en av de flotteste julekrybbene vi har, er laget i en liten barnehage for seksåringer. Etter at de hadde vært her og sett utstillingen, lagde de sin egen julekrybbe i dopapirruller og filt, ikke sant – for det var deres materiale, deres nærhet. Nærheten har vært en hovedmotivasjon for å samle julekrybber fra hele verden – jeg vil vise hvor sterk denne tradisjonen er, og at vi som har mistet den, kanskje er blitt litt fattigere. Jeg har også en julekrybbe fra Islamabad i Pakistan. Når muslimene kommer, forteller jeg at dette også tilhører deres, det vil sin Koranens tradisjon. Da smiler de, og det blir naturlig å fortelle om Jesu fødsel i Betlehem.

– Nå har det vel ikke vært rosenrødt hele tiden. Det er jo en katolsk tradisjon du viderefører, og det på luthersk «jord»?

– Jo da, de første årene fikk jeg kritikk for å være katolsk. Jeg fikk beskjed om at Maria var for lite fra Israel. Og jeg ble fortalt at Josef var plassert for nær krybben. For å være ærlig, var jeg livredd. Jeg vet ikke hvor mange bønner jeg ba i det store rommet med den store krybben, før jeg lot publikum komme. Men jeg gjorde det fordi jeg visste at jeg trodde på noe som var hellig og som veldig mange hadde et forhold til. Jeg ville ikke støte noen, jeg ville det skulle være til velsignelse og glede og at det var et skritt på veien til å ta Jesus tilbake i julen.

– Du har også satt et juletre ved krybben her nede. Juletreet er en merkelig skikk, de som ikke kjenner oss her i nord, må jo tenke at vi danser rundt en avgud – slik alle avgudsdyrkere gjør. Og det i lutherske land?

– Nå er jo sannheten den at det var Luthers etterfølgere i troen, som gjorde juletreet til sitt symbol. De gjorde det for å markere avstand til det katolske. Det gjorde juletreet til den store «fortellingen» om julen. Vår store fagmann på området, avdøde Olav Bø, skriver at «det er ingen som kan ta juletreet og dets symboler fra de kristne». Det begynte med at man tok et tre fra skogen, gjerne et grantre, ofte det vakreste, skar det av og bar det inn i stua. Det betyr – treet (Jesus) blir skilt fra roten (Gud). Og når du tar det inn, bringer du det inn i ditt rom, hjerterommet. Nederst spikrer vi treet til et kors – vi gjorde det i hvert fall, det ble senere til juletrefoten. Stjerne i toppen, Jesus kommer – og korset nederst, Jesus forlater verden. Så kom gavene, de la vi under treet: Slik som vismennene kom med sine gaver, skal vi også gi hverandre gode gaver.

– Jula er den mest «fargelagte» av kirkefestene – det er fint, men spør du folk på gata, eller meg for den saks skyld, kan det hende vi står fast. Har du en kortversjon?

– Det er tre farger som går igjen i julen: Rødt, hvitt og blått. Maria er gjerne avbildet med et hvitt tørkle rundt hodet, renhetens farge – en «ren», ung jente, jomfru. Hun har nesten alltid på seg rød kjole og blå kappe. Det røde var ikke bare kjærlighetens, men også jordens farge – Adam som er skapt av den røde jord, menneskehetens opprinnelse var Adam, som ble skapt av det røde støv. Blått er himmelens farge. Og hvis du blander rødt og blått, får du fiolett – adventsfargen. Blander du rødt og blått, «blander» du himmel og jord. Vi sier at «Jesus er helt fra himmel og helt fra jord», det er da det store underet skjer – at «Gud ble menneske og tok bolig i blant oss».

LES FLERE INTERVJUER I SERIEN 'MENS VI TROR':

Elisabeth Holte: «Jeg tror man misforstår når man tror at de unge vil ha det lett og rytmisk»

Jostein Bjørndal: «Jeg tenker at arkitekten skal hegne om det hellige»

Anne Kristin Aasmundtveit: «Det er ikke for Guds skyld vi ber, det er for vår skyld»

Hans Johan Sagrusten: «Jeg tenker at det kan være en Guds hånd med i alt dette»