Takker av med Wagner-opera i kortformat

Mezzosopran Hege Høisæter (52) og bass-baryton Magne Fremmerlid (55) blir operapensjonister og markerer avskjeden med en 80 minutters, komprimert Wagner-forestilling. Den originale Nibelungenringen er fire operaer på til sammen cirka 16 timer.

– Selv om dette er en avskjedsforestilling, blir det ikke noe endelig farvel. Vi er allerede engasjert inn i kommende roller her ved Operaen, og flere andre prosjekter venter. Vi har ingen planer om å gi oss med sangen, sier de to solist-pensjonistene.

Og mens vi prater får de inn en felles bestilling på solistoppgaver i Duruflés Rekviem, på SMS.

Pensjonsalderen for solister i operaen er 52 år. Begge de avtroppende sangerne mener den kunne vært mer fleksibel.

– For de store rollene, for ­eksempel i Wagners operaer, er man vel så godt rustet i min alder, mener Magne Fremmerlid, som har sunget alle de store bass-­barytonrollene hos Wagner, unntatt de som tilhører Ringen.

LES OGSÅ: Det er Wagner-feber i Europa

Fartstid

Hege Høisæter og Magne Fremmerlid har sunget sammen i operaroller siden 1997. Det begynte med Tryllefløyten i Mo i Rana. Den siste var Sjosta­kovitsj' Lady Macbeth fra ­Mtsensk nå i vår.

Nå har de selv vært med på å utvikle den komprimerte Wagner-fremførelsen.

– Wagner-politiet vil sikkert ha sine meninger om en komprimert versjon av Ringen. Vi mener at dette er med på å gjøre Wagner mer tilgjengelig, og er litt spente på kritikken. Men sammen med regissør Stein Winge har vi utviklet noe vi tror på. Bach og Wagner er de to komponistene som kan røre meg til tårer, forteller Fremmerlid, som innrømmer at han sovnet under sitt første møte med Valkyrien i London, som meget ung mann.

LES INTERVJUET MED PHILIP GLASS: – Voksne bør lytte til de unges musikk

Nibelungenringen

Mye av forestillingen dreier seg om ­guden Wotan og datteren Brünnhilde.

– Det er noen av de vakreste bolkene i Wagners musikk. Det er krevende, men er også mulig å tolke veldig forskjellig. Og det spenner over hele følelsesregisteret, både sanglig og dramatisk. Vi tøyer strikken litt begge to, i forhold til våre vante stemmeleier. Men jeg synes det er fint å bevege seg litt opp i leie, i et slankere vokalt uttrykk, sier Høisæter.

Oppsetningen er en slags kammer­opera, med lite orkester (Oslo Sinfonietta ledet av Christian­ Eggen) og tett samarbeid mellom alle parter.

Fruktbart

– Det er blitt en intim og kreativ prosess, der vi legger føringer på lyssetting og scenografi, noe vi aldri får i store oppsetninger. Og vi får tilbakemeldinger fra alle kanter, som vi må forholde oss til. Det er blitt en veldig fruktbar og kreativ utveksling, mener de om Wagner-nyskapingen.

– I en kammerversjon kan vi ta litt frekke grep. Vi tar oss friheter til å strekke litt på Wagner, også i det musikalske, sier Høisæter.

De er begge opptatt av de ­eksistensielle og åndelige ­dimensjonene hos Wagner, selv om rammen er en hedensk gudeverden.

– Jeg har sunget Gurnemanz i Parsifal flere ganger. Langfredagsbønnen fra den gamle gralsridderen er noe av det vakreste som er skrevet for bass i opera – og er så kristen i innholdet som noe kan bli, mener Fremmerlid.

LES OGSÅ: Beethoven er en farsott i Kina

Synd

Magne Fremmerlid er oppvokst på Sunnmøre, med ett bein på bedehuset og det andre i kirken. Men bekymringen blant kristenfolket var stor da Magne ville satse på opera.

– Det ble regnet som synd og villfarelse, og kristenlederne ba for meg; at jeg måtte finne tilbake til den smale vei og bruke sangtalentet mitt for å spre evangeliet, forteller han.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Han opplever at det gir like stor mening å synge for femti mennesker på bedehuset – som å stå i solistrolle på hovedscenen i Bjørvika.

– Jeg har kanskje hatt de største­ kunstneriske opplevels­ene her, men kirkemusikken har vært en bærebjelke gjennom hele livet. Nå kan jeg fylle opp avtaleboken med enda flere slike oppdrag, den friheten er en god følelse, sier bass-barytonen, som startet sangkarrieren i Skruk.

Helt alene i Klippemoskeen i Jerusalem fikk han en religiøs oppvåkning. Han var i byen for å synge Bachs Johannespasjon.

– Jeg fikk en uventet religiøs opplevelse som åpnet forståelsen og respekten for andre menneskers tro, og så at ikke alt i livet er slik det ble fremstilt på søndagsskolen og bedehuset. Jeg får sterke åndelige opplevelser i musikken, en form for gudsbevis, som er viktige for at jeg tror på Gud, sier han.

LES OGSÅ: – Richard Wagner henter materiale fra Edda

Frelse

Hege Høisæter har også sunget mye kirkemusikk, fra ­barokk til samtidsverk – og opplevd magiske øyeblikk i kirke­rommet. Hun har en mor med røtter i vestlandspietismen, som endte opp som religionshistoriker – og hun har fartstid i Tensing.

– I ungdommen snuste jeg på det karismatiske og var innom en periode der jeg skulle frelse verden. I voksen alder fikk jeg øynene opp for et litt videre verdensbilde. Men jeg har fortsatt stor glede av å opptre i mindre, kirkelige sammenhenger og opplever at jeg lever i en romslig verden der mange øyeblikk kan fange noe religiøst, sier mezzosopranen.

Hun har gjort en hel konsertserie i kirker, Dømte Dronninger, der hun presenterer dronning­skjebner fra operalitteraturen. Og nå håper hun å lansere plate med mye samtidsopera, der flere verk er skrevet spesielt til henne.