‘Alle voksne bør lytte på de ­unges musikk’

Vi treffer 79-åringen etter lydprøven i Grieghallen, hvor han har fulgt nøye med på Bergen Filharmoniske Orkester. Philip Glass besøker festspillene for andre gang, og i kveld skal musikken hans framføres til filmen Powaqqatsi – Life In Transformation.

Den amerikanske komponisten tror bilder til musikk kan forsterke virkningen hos publikum.

– Men musikk alene kan også skape bilder inni hodene våre. For å komme i posisjon til å lage musikk som betyr noe, er jeg opptatt av å treffe folk fra forskjellige kulturer: Lære dem å kjenne, bli kjent med musikken deres, religionen deres, og forhåpentligvis la det komme til uttrykk gjennom min egen musikk.

– Kan virkelig musikk gjøre verden bedre?

– Jeg håper det. Musikk, ja all kunst, virker forskjellig på mennesker. Først og fremst tror jeg musikk gjenspeiler livet vi lever. Men den kan også være forbundet med noe større enn oss, noe utenfor oss. Uten at det nødvendigvis er snakk om en gud. At ­religiøsitet kan påvirke musikken, er jeg derimot overbevist om. Jeg hører at Bach er inspirert av sin Gud. Jeg har selv skrevet en symfoni om religioner.

LES MER: Forandret seg da han ble med i Jehovas Vitner

Saken fortsetter under bildet

Sterkt budskap

– Har du tilhørighet til en ­bestemt religion?

– Nei. Jeg har jødisk bakgrunn. Men jeg føler meg like mye hjemme i buddhismen, hinduismen, taoismen og kristendommen. Det åndelige appellerer til meg.

Musikken i stykket som framføres i Bergen, sprenger som vanlig alle sjanger- og kulturgrenser. Budskapet har minst like mye sprengstoff i seg.

– Det er et politisk stykke som bygger på hopi-indianernes ord for liv; qatsi. Det handler om hvordan den tredje verden utnyttes av de rike landene. Da jeg begynte å komponere ­musikk, var det første jeg tenke på hvordan musikken kunne brukes som en ressurs i samfunnet. Det er blitt stadig viktigere, for verden ser virkelig ikke bra ut for tiden.

LES MER: – Rocken er i ferd med å forsvinne

Grensesprengende

Philip Glass vurderte aldri å bli noe annet enn musiker og komponist. Det startet med musikken han hørte i barndomshjemmet: Johann Sebastian Bach, Mozart, Schubert. Klassisk musikk som gjorde et uutslettelig inntrykk på ham.

Da han selv begynte å skrive musikk, forsynte han seg like grådig av de gamle mestere som av datidens populærmusikalske uttrykk. Flere ristet på hodet. Da Glass i tillegg gikk i bresjen for å benytte elektroniske instrumenter oppå den tradisjonelle, så flere rødt.

– Det hendte jeg ble nektet å spille, særlig på musikkskoler. Musikken min brøt visst med reglene de hadde for «ordentlig musikk». Også fordi den innimellom krevde et nokså høyt volum.

En gang Philip Glass Ensemble spilte i Carnegie Hall i New York tidlig på 1970-tallet, kom en sint arrangør bort til ham etter konserten.

– Han hevdet vi hadde spilt så høyt at maling hadde falt ned fra veggene. Mannen påstod det skjedde når lyden overskred 90 decibel. Jeg sa han fikk male på nytt til neste gang vi kom, smiler Glass.

LES MER: Wagner-feber i Europa

Lytter på de unge

Det var på denne tiden han ble kjent med en ung David Bowie. Den ni år eldre Glass ville gjerne samarbeide med ham, og Bowie var ikke vanskelig å be.

– David likte å eksperimentere med musikk, akkurat som jeg selv – men fra et litt annet ståsted. Det var ikke så rart: Vi vokste begge opp med akustiske­ instrumenter, før det plutselig kom elektriske instrumenter som ga oss helt nye muligheter. Klart det var spennende.

Glass sier Bowie var dyktig, ­intelligent og snill. En gang bare dukket han opp for å bidra på en av hans faste veldedighetskonserter i Carnegie Hall.

– De siste årene hadde vi ­liten kontakt. Likevel savner jeg ham veldig.

– Er du like nysgjerrig på nye musikkuttrykk i dag?

– Ja. Både ny og gammel ­musikk. Når jeg er i Bergen, pleier jeg å si at jeg har stor respekt for Edvard Grieg. Det er dessuten sant. Nå må jeg vel si at jeg skal høre nærmere på musikken til Kygo også. Men helt ærlig: Han virker spennende.

Glass sier sønnen hans på 14 år hjelper ham å være oppdatert på ny musikk. Alle de tre sønnene hans er musikere og komponister.

– Alle voksne og eldre bør lytte på de unges musikk, de er våre ører inn i framtiden. Jeg vil hevde at ungdommen er vårt vindu til framtiden. De hjelper oss å holde gløden tent.

– Kunne du komponert lignende­ musikk i dag som du gjorde for 40 år siden?

– Nei. Jeg er et annet sted nå. Jeg har ikke den musikken i meg slik som før. Hjernen og instinktene er annerledes. Det betyr ikke at jeg føler meg trett, eller gammel. Det gjør jeg nemlig ikke. Dessuten kan jeg fremdeles spille min tidligere musikk uten problemer.

LES MER: – Stas å kjøpe ordentlig musikk

Forskjellig utdannelse

Philip Glass har høyere klassisk musikkutdannelse. Han mener det er mange måter å utdanne seg på innenfor musikk.

– Når jeg snakker med dyktige musikere i India og Afrika om bakgrunnen deres, forteller de gjerne at de lærte å spille av en onkel som tok seg av dem fra de var små. Først hjalp de ham å vaske i huset, så lærte de å bygge sitt eget instrument, før onkelen viste dem hvordan de skulle spille­ det. Læringen pågikk gjerne fra de var seks til de var 17 år. En fantastisk musikkutdannelse, spør du meg.

– Har du vært flink til å koble­ ut musikken for å være bare ­ektemann og far?

– Jeg har aldri prøvd.