Hverdagen hekter oss på krigen

Flagg med hakekors vaier i ­luften. Et bilde av Føreren. ­Stemmer som drønner. Sieg heil! Heil! Heil! Heil!

Vi rykkes tilbake til 1940-­tallet, til det okkuperte Norge. I et ­landlig hjørne av Oslo dukker små glimt fra krigen opp langs en smal grusvei. Her møter vi Milorg og Osvald-gruppen, ­sovjetiske krigsfanger, og tyske ­soldater. Og til slutt, når vi når frem til ­hovedscenen, også en tysk-­jødisk flyktningefamilie: En tenåringsdatter, som sammen med sin mor og sin stefar er gått i dekning i dalen.

Ung fortelling

Teater­stykket Hannah Krantz – ikke glem meg er basert på en sann ­historie med en ung jente i sentrum. Nylig kom også en bok med en lignende ­fortelling ut. I Jenta i veggen ­forteller forfatter Lena Lindahl om Betzy Rosenberg, som overlevde rett under nesa på fienden.

– I dag blir barn og unges ­historie satt mer på dags­orden enn før. Kanskje handler det om at vi i vår tid møter dem som ­enslige flyktninger, og dermed får lyst til også å fortelle ­historiene fra tidligere tider, spør regissør og manusforfatter Mads Henning Jørgensen.

Stykket han har skapt vises denne uken under Maridalsspillet i Oslo. Det heter Hannah Krantz, men bygger på ­skjebnen til Ilse Vogel som flyktet fra Tyskland sammen med sin mor og morens kjæreste, den tysk­jødiske Sally Strauss. Da Norge ble okkupert, ble de tvunget til å gjemme seg i en hytte i Maridalen. Her levde de i skjul med falske ID-papirer.

LES OGSÅ: Krigen var min families historie

Luftmangel

Dramaet rundt Betzy Rosenberg utspilte seg på sin side i Trondheim. Som ung kvinne helt i starten av 20-­årene, unngikk hun så vidt å bli ­anholdt og deportert. Ved hjelp av sin gode venn Arne Haugrøn­ningen og hans familie gjemte hun seg i en hytte på Byneset utenfor Trondheim. Arne bygget et skjult rom i veggen, som Betzy krøp inn i hver gang det kom besøk. ­Rommet var lite, og Betzy opplevde å besvime på grunn av luftmangel. Bare unntaksvis kunne hun bevege seg utendørs.

Boken om henne, er en ­dokumentarroman. Til grunn ligger nitidig kildearbeid, der Betzys fortelling kryssklippes med lokale og internasjonale hendelser.

– Jeg har lagt stemmen til ­Betzy i bunnen, for å kunne ­knytte ­Holocaust til ett ­menneske og én familie. Da blir det også lettere å forstå dette tallet, at seks millioner jøder døde i holocaust. ­Betzys historie dramatiseres underveis for ikke å miste leseren, men det har vært viktig for meg at ting ikke skulle være ­hentet ut av luften, sier forfatter Lena Lindahl, og legger til at opplevde at hun krysset en grense hvis hun «gikk inn i Betzys hode».

– Særlig i våre dager opp­lever jeg at det er viktig å ­skrive ­dokumentarisk, nettopp for å understreke at ­jødeforfølgelsene ikke er et påfunn, sier hun.

– Hva overrasket deg mest ­underveis i arbeidet?

– De fire onkelbarna til Arne på Haugrønningen gård, som ikke røpte at Betzy ­gjemte seg hos Arne. Til og med da tolv år gamle Oddmund møtte ­Henry Rinnan, som spurte om det ­bodde noen sammen med Arne, holdt han masken. Barn ­mangler ofte noen sperrer som vi ­voksne har, men dette forteller noe om hvilke evner de har når de står i alvorlige situasjoner, sier ­Lindahl.

LES OGSÅ: Ny bok om «monsteret» Rinnan

Fritt

I Hannah Krantz har ­manusforfatteren valgt en ­annen strategi, og dramatisert fritt rundt originalfortellingen.

– Det er ikke sikkert Ilse ­Vogel hadde kjent igjen hele ­historien. Men kjernepunkter er med, slik som morens kreftsykdom og død, sier regissør Jørgensen, som i ­likhet med Lindahl har koblet den personlige historien med større krigsfortellinger.

Vi møter flyktningeoperasjonen Carl Fredriksens ­Transport, sabotørene fra Osvald-­gruppen, Corona-gjengen som drev med radiosendinger fra ­kollene i ­Oslomarka, og østerrikske ­soldater som er stasjonert i ­området – og som ­overraskende nok hjelper familien. Også 
det siste bygger på historiske kilder.

Dragen

Østerrikerne ­hørte riktignok til okkupasjons­makten, men var med i en ­hemmelig kommunistisk ­gruppe. En av beretningene om Vogel­familien, og som gjengis på ­scenen, handler om at venner av familien stjeler en koksovn fra et tysk lager. Deretter ­smugler en av østerrikerne ut koks fra ­leiren, og bærer gjennom skogen til Vogel-hytta.

Jørgensen sier han ikke ønsker å dele ut helte- og skurkeroller.

– Vi klippes derfor inn i en ­situasjon, og ser hvordan ­mennesker settes på prøve. Noen ganger velger de slik, ­andre ­ganger, slik, og noen ganger må de bare ta en sjanse. Også klipper vi oss ut av det, uten at noen gis en heltekappe, sier han:

– I middelalderspillene har 
du en drage som du slåss mot. Her er vi i den lille landsbyen som vet at dragen bor i fjellet. Den synes ikke. Vi bare vet at den finnes.

LES OGSÅ: – Forvirrende av Simon Stranger

Fjernere

Historiker ­Synne Corell mener hverdagslivet er blitt viktigere når vi i vår tid forteller historien om 2. ­verdenskrig. I forbindelse med sin ­doktorgrad undersøkte hun tre av de ­viktigste ­krigshistoriske verkene med tanke på hva som de ikke fortalte om. Hennes funn var blant annet at både ­jødenes og kvinnenes perspektiv ­manglet. Hovedfortellingen om krigen er mannsdominert og opptatt av motstandskampen, og hverdagslivet ligger fjernere.

– Men jeg tror at det er ­hverdagslivet som kan få folk ­interessert i vår tid. Det er lettere å forstå enn militærhistorien, sier Corell, som ble nysgjerrig da hun hørte om Jenta i veggen.

– Slike historier kjenner vi fra andre land, men det ­overrasket meg å høre at det også har skjedd her hjemme. Da er det ikke ­utenkelig at det er flere ­eksempler, sier Corell.