Kultur

Forsoning er mulig

Simon Stranger har skrevet roman om landssvikeren Henry Rinnan, men også om «monsteret som hviler inni hver og en av oss».

Vi møter forfatteren i regjeringskvartalet. Det er lett overskyet, og rundt ti meter bak oss står det nye minnesmerket etter 22. juli. Vi er enige om at plassen er ­alvorlig nok for samtalen vi skal ha.

Et menneske

Strangers nye roman Leksikon om lys og mørke­ begynner med navnet Hirsch Komissa­r, inngravert på en «snublestein» i Trondheim. Snublesteiner er tittelen på kunstprosjektet til tyskeren Gunter Demnig. Tusenvis av brostein dekket av messing, små minnesmerker over holocaustofre, er blitt felt ned i fortau over hele Europa.

Hirsch Komissar var oldefaren til Simon Strangers kone. I 1942 ble han henrettet i fangeleiren på Falstad. Senere skulle sønnen hans flytte inn i «Bandeklosteret», eneboligen i Trondheim der Rinnanbanden holdt til. Der forsøkte familien å leve et normalt liv mellom vegger som hadde sett tortur og drap av mest bestialske­ slag.

Stranger har imidlertid ikke bare skrevet sin egen familiehistorie. Leksikon om lys og mørke er like mye en roman om bandelederen, Henry Rinnan, selv. Om hvordan han ble den han ble, og ­livet han levde før han ble dømt til ­døden for landssvik i 1947. «M for monsteret som hviler inni hver og en av oss», heter det i kapittelet under alfabetets 13. bokstav.

– Jeg har forsøkt å lage et portrett av et menneske, ikke skrive fram et monster utenfor all normalitet. Mange kunne ha delt Henry Rinnans skjebne. Han er det uheldige sammentreffet mellom ulike ytre og indre omstendigheter.­ Kanskje kunne han like gjerne ha blitt snappet opp av motstandsbevegelsen og blitt en iherdig forkjemper der? spør Stranger.

– Han var en ung mann som ønsket å være av betydning. Det er jo noe å tenke på, her vi sitter.

Ordene og mer

– Jeg føler et ganske stort ansvar for karakterene jeg skriver om.

Stranger understreker at det er spesielt viktig for ham i denne­ boka. De fleste personene er døde, men virkelige mennesker som ikke har mulighet til å korrigere bildet han gir av dem.

– Hvis jeg utsetter en karakter for noe vondt, skal jeg selv føle på smerten eller frustrasjonen så langt det lar seg gjøre. Vurdering­ene jeg tok med tanke­ på hvordan jeg skulle fremstille Rinnan, var en prosess der jeg jobbet meg nærmere og nærmere.­ Til slutt var jeg inne i hodet hans, der han forsvarer handlingene sine for seg selv, slik vi mennesker gjør.

– Hvor er lyset i alt dette?

– Ja, uffa meg!

Stranger ler og rister på hodet, før han er stille noen sekunder. Fuglene kvitrer fra lindetrærne på regjeringskvartalet.

– Jeg håper det ligger et lys i selve formen. I det estetiske. Men også at det finnes blaff, av kjærlighet og varme hos karakterene.

– Det var først når jeg kom på muligheten å bruke formgrepet med leksikonet, at alt løsnet. A for anklagen, avhøret, arrestasjonen.

– Alle kunstverk prøver å si mer enn det eksplisitte, den ­virkelige handlingen: Noe ordløst. Man sier også noe gjennom de estetiske valgene man tar.

Tre ganger T

En annen grunn til å spille på leksikonformen, var for Stranger å skape bevissthet omkring hvordan menneske
bilder – og fiendebilder – skapes gjennom ord.

– I begynnelsen er ordet, handlingen kommer etterpå, sier han.

– Det er noe å være oppmerksom på i vår tid. 2. verdenskrig er dessverre ikke over.

Stranger nikker opp mot fasaden på høyblokka, der vinduene som ble sprengt ut for sju år ­siden fremdeles er dekket til med tresponplater.

– Er forsoning for mye å håpe på?

– Nei.

– Nei, det er ikke for mye å håpe på. Under bokstaven T i boka, skriver jeg «T for tilgivelse», tre ganger.

Hvem skal tilgi hvem?

– Det vanskelige er hvor enormt mye det krever av begge parter. Fullstendig tilgivelse forutsetter en oppriktig anger og en vilje til å gå bakenfor sine egne begrunnelser; å anklage seg selv. Når det er sagt, tror jeg nesten ikke det finnes grenser for hva mennesker kan tilgi.

Stranger er stille noen øyeblikk mens han ser utover plassen.

– Noen ganger tenker jeg på Anders Behring Breivik.

Det er en tyngde i hvert ord som blir sagt nå. Kanskje har det også å gjøre med stedet der vi sitter, at øynene til Stranger blir blanke.

– Om han noen gang kommer til å komme forbi alle lagene av hat og konspirasjonsteorier og se hva han egentlig har gjort. Om det skjedde, vil det finnes forsoning for ham også?

Sammenheng

Vi spør Stranger hva han tenker om det mye siterte utsagnet til den tyske ­filosofen Theodor Adorno, at å skrive poesi etter Auschwitz er barbarisk.

– Da jeg kom hit, var det et barn som krabbet bortover og lo høyt mot en due, mens moren satt ved siden av, sier Stranger.

– Så poesien finnes. Skjønnheten finnes. Jeg forstår godt utsagnet, fordi det er en fortvilelse i sorgen som nærmer seg raseri. Man vil på en måte at solen skal slukne. Det føles ikke riktig at ting skal få fortsette som før.

– Men trærne har blader. Og folk forelsker seg. Vi trenger poesien – som representant for skjønnheten og den langsomme tenkningen – mer enn noen sinne etter et sivilisatorisk sammenbrudd som Holocaust. Det handler om bevissthet, ikke minst med tanke på å fange opp dem som faller utenfor. Veldig mye handler om tilhørighet. Alle mennesker har behov for en ­eller annen ordning eller sammenheng, mens livet egentlig er ganske rotete, uten noen større plan i det hele tatt. Det tenker jeg i alle fall, som ikke er religiøs. Man må forsøke å gjøre det beste ut av det.

– Er litteraturen en måte?

– Ja. Paradoksalt nok opp­lever jeg at både å lese og skrive – som innebærer å trekke seg bort fra verden – også er å koble meg sterkere på verden. På noe større, som føles... virkeligere?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur