En litterær ­snublestein

Fakta om jødedommens syn på døden: Du dør to ganger. Første gang når hjertet stanser. Andre gang når navnet ditt leses eller tenkes på for aller siste gang. I Europas mange byer har vi lagt ned om lag 67.000 snublesteiner. Dette er en brostein av messing, der navnet på en jøde som ble drept av nazistene står inngravert. Brosteinen felles inn i fortauene foran bygårdene der familiene bodde. Slik har kunstneren Gunter Demnig tenkt at vi sammen kan utslette den andre døden, slik at ingen glemmer de som døde.

Strangers roman er en slik snublestein, en litterær snublestein. Stranger vil minnes særlig Hirsch Kommisar, men også de i hans jødiske familie som ble drept av nazistene. Strangers kone, Rikke, er Komissars oldebarn, Strangers to barn er Hirschs tippoldebarn. Komissarfamilien bodde i Trondheim. Etter krigen flyttet en del av Komissarfamilien inn i huset der Rinnanbanden holdt til. Forfatteren gjør et ambisiøst forsøk på å skissere livene til sin ­kones forfedre og -mødre. Slik fungerer romanen som snublesteinen, som et slags fysisk vitne om livene som ble revet bort.

Vakkert

Men Stranger ønsker også å komme innpå angiveren, agenten, torturisten og morderen Henry Oliver Rinnan. En «snublestein» kan også bety en hindring som fører til at noe ikke helt lykkes. Jeg synes fortellingen om den jødiske familien fungerer meget godt. Her snubler Stranger ikke. Han skriver særlig vakkert om Ellen Komissar, den inngiftede kona til Gerson, sønnen til Hirsch. Hun ­taklet ikke å bo i det beryktede huset. Kjellerens forferdelige fortid gjorde henne psykisk syk, og var nok med på å ødelegge forholdet til ektemannen. Strangers skildring av Ellens indre kamp mot demonene er nydelig, i all sin fortvil­else. Slik kan skjønnlitteraturen fungere som et vitne, og løfte frem indre kamper i et menneske som den gang kanskje ikke var synlige for de rundt. Stranger tar seg dikteriske friheter, selvsagt, men han skriver hvordan dette­ kunne ha vært opplevd. Dess­uten har han sin kones familie, som husker for ham, som kan utfylle bildet av ­Ellen. Kildene står nært ham.

Snubler

Det samme empatiske skrive­prosjektet utøver han også på romanens andre hovedperson, Rinnan. Og her synes jeg forfatteren lager en hindring som gjør at han snubler. Stranger forklarer mulige årsaker til hvorfor Rinnan ble en beryktet morder og angiver. Stranger går til Rinnans barndom og ungdom. Og vi lider med Rinnan, gjennom mobbing og ­sosial stigmatisering. Men er det sant det Stranger skriver om Rinnan?

Rett skal være rett: Stranger forsøker å forklare, uten å unnskylde, hvorfor Rinnan endte med å velte seg i ondskap. Likevel blir jeg usikker på fortellingen. For vi vet ikke om alle refleksjonene Rinnan gjør seg, i Strangers penn, er sanne. Et eksempel: Rinnan «ser for seg hvor fornøyd den tyske sjefen kommer til å bli når han kan rapportere om et hemmelig våpenlager allerede første dag i tjenesten. Ser for seg hvordan Gestapo-lederen kommer til å smile og nikke der han står ved pulten. (…) Han begynner å tenke på hvilke butikker og cafeer han bør besøke. (…) Nå skal han vise dem alle at han er den beste agenten de kunne ha fått.» Slik dras vi inn i Rinnans tanker og følelser.

Dobbelthet

Dette er en kritikk av Strangers valg om å trekke inn Rinnans historie i romanen, slik han trekker den inn. I denne romanen gir Stranger inntrykk av å være en historiker som skildrer fortiden relativt nøytralt: Vi får jo vite at personene er virkelige, og at hovedpersonene i tillegg er familien til kona. Men i praksis opererer han (selvsagt) som en diktende romanforfatter. Jeg føler meg forvirret, kanskje lurt, av denne dobbeltheten i lesekontrakten. Er dette en historiebok eller er det diktning? Og hvor går grensen mellom de to? Mange opplysninger oppleves som fullstendig sanne. Andre tviler jeg på.

Denne hybriden er ikke ny og den reiser prinsipielle sjangerspørsmål, like så vanskelige som de er nødvendige. Vi har sett slike romaner før: Ørstavik, Hoem, Knausgård har alle diktet om virkelige personer. Utfordringene­ står i kø, dersom du virkelig vil få leserens tillit: Du er avhengig av noen kilder, altså av fakta­kunnskap. Stranger har lest seg opp på Rinnan. Men hvordan vet vi når Stranger dikter og når han refererer? Det vet vi ikke, og i denne diktningens frihet ligger den største utfordringen.

Åpenhet

Dette kunne vært løst, ­litterært: Stranger velger tidvis å trekke­ inn sine egne refleksjoner i romanen, ­underveis i skrivingen. Jeg mener han burde reflektert, sammen med leseren, om de valgene han tar når han gir oss fortellingen om Rinnan. Hva om han dikter Rinnan mer menneskelig enn det han var? Er det greit? Jeg har ikke fasiten. Men han burde vist oss hvordan han tenkte. Vist oss hvorfor han landet på det han landet på. Forklart oss alle motivene bak romanen.

Ett motiv er han åpen på: Å ikke glemme ofrene, å huske navnene. Det er et prisverdig motiv, og som snublestein er romanen meget sterk. Et annet motiv er selvsagt å lage en leseverdig fortelling. Det makter Stranger også, han skriver lekende lett og svært godt. Et tredje motiv virker å være å forstå hvorfor Rinnan ble en beryktet torturist og morder. Der er jeg usikker på om Stranger lykkes. For hva er ulempene for en forfatter som dikter om Rinnan? Hva gjør disse valgene med romanen som en helhetlig størrelse?

Mister tillit

Jeg mener det kan stå i fare for å ødelegge snublesteinen, fordi Stranger også fremstiller Rinnan som offer. For sladder og baksnakking, for fattigdom og egne ambisjoner. Vil jeg som leser forstå Rinnan? Jeg vil ikke det. Jeg vil fordømme Rinnan. Men Stranger tvinger meg til å forstå ham. Det er et etisk-litterært prosjekt, som jeg har respekt for. Men jeg tror ikke på Strangers versjon av Rinnan. Jeg mister tilliten gradvis, fordi jeg ikke vet hva som er sant av alt det Stranger forteller om Rinnan, og hva som er diktning. Tanker, følelser, refleksjoner Stranger planter i Rinnans munn. Skjellsettende hendelser i barndom og ungdom.

Men er dette viktig da, hva som er sant og ikke, bare det er skrevet godt nok? Jeg mener det er viktig: Rinnan var en virkelig person, en person som skadet og myrdet mange andre mennesker. De har etterkommere, som lever i dag. Dette må håndteres på rett måte, selv om man skriver en roman. Jeg mener Stranger ikke har håndtert det godt nok. Tilliten min svekkes underveis, umerkelig. Det er synd, for romanen bærer på et skyhøyt ambisjonsnivå som jeg tror at Stranger kunne nådd, om han hadde valgt litt annerledes.