Film

Grandiost, dystert, magisk

Økonomisk historiefortelling helt uten nostalgi. Elena Ferrantes Napoli-kvartett har blitt en storslått, mørk og drømmende strømmeserie.

Det er maktpåliggende å begynne med et ørlite hjertesukk: Hvorfor er denne italienske storproduksjonen oppført med sin engelske tittel på strømmetjenesten HBO Nordic? Er ikke nynorske Mi briljante venninne et godt nok innarbeidet navn, ja merkevare? Kunne de ikke like gjerne gått for originaltittelen; L'amica geniale?

Så får det heller være at selve tekstingen er på bokmål og ikke utført av Kristin Sørsdal, hvis nynorske språkdrakt var avgjørende for at Elena Ferrantes bokserie ble en litterær suksess i Norge.

Dramatisk tilbakeblikk

Mange har vært skeptiske til at lesernes høyst individuelle indre bilder fra arbeiderklassebydelen i Napoli skulle manifestere seg på flatskjermen. Og da serien ble vist til pressen, mente Morgenbladets kritiker at grublingen og magien fra bøkene var forvitret til fordel for melodrama og vold.

Levende bilder er mindre egnet til å behandle grubling enn romaner. Grubling på film og fjernsyn består stort sett i hovedpersoner som stirrer, gjerne ut av et vindu. My Brilliant Friend bruker sin tilmålte tid svært økonomisk, og tillater seg ingen slike opphold. Mye av magien – for serien er magisk – oppstår dermed i det vi ikke ser, i hva som foregår hos hovedpersonene når handlingen ikke avlegger dem besøk.

LES OGSÅ: Ferrantes Kvelande ­kjærleik er ei drivende god fortelling om et ­problematisk mor-datter-forhold.

Melodrama

Svakheten med nesten alle vår tids strømmeserier er at de haler ut tiden, at episodeformatet og kontrakten med leverandøren sakker fremdriften og oppmuntrer dveling og repetisjoner.

I My Brilliant Friend er nesten alt vi ser dramatisk og ikke-hverdagslig. Ja, kanskje til og med melodramatisk, men det kler fortellerstilen: En aldrende forfatters erindringer av egen oppvekst. Det er gjennom fortellerens hukommelse dette universet åpner seg for oss, veiledet av hennes stemme 50 år senere. Tilbakeblikket er både drømmende og dystert, fjernt fra nostalgien man finner i filmer som (ufortjent?) kanoniserte Cinema Paradiso.

Voldelige voksne

Første sesong følger Napoli-kvartettens første bok. Vi begynner i et fattig strøk i det sørlige Italia på tampen av 1950-tallet. Her vokser hovedpersonen Elena opp med tre yngre søsken, en temperamentsfull mor og en mer avmålt portnerfar. Hun og venninnen Lila er gode på skolen og man aner en akademisk karriere som vil løfte dem over i en høyere samfunnsklasse. Men omgivelsene gjør stort sett alt annet enn å hjelpe dem frem. Et enormt persongalleri rommer autoritære, gjerne voldelige foreldre og harde nabolagskonflikter. Tilværelsen har mye til felles med en kamp, men er heller ikke uten gleder.

LES OGSÅ: Elena Ferrantes pseudonym frigjør henne fra samtidens personfokus, mener litteraturviter.

Monumental og besjelet

Det enorme Cinecitta-studioet utenfor Roma – kjent for filmene til blant annet Coppola, Scorsese, Fellini og Leone har huset produksjonen. Resultatet er et mer monumentalt enn realistisk Napoli. Man kan si det samme om musikken; samtidskomponisten Max Richter skaper intense og moderne stemninger ved å modifisere Vivaldis fiolinkonserter.

Det hele foregår i et byrom åpnere og mørkere enn man forbinder med søritalienske byer. Det er storslått og svakt uhyggelig, teatralsk og besjelet. Seriens blanding av disse kvalitetene gjør den både unik og dramatisk, elementene føles aldri for mange og tunge, handlingen aldri for overdrevet.

LES OGSÅ: Det er ikke mulig å gå uberørt fra å ha lest Svikne dagar, mener vår anmelder.

Magisk

Det er med andre ord det menneskelige med My Brilliant Friend som gjør serien så vellykket, så medrivende. Produksjonen brukte nesten like mye krefter på rollebesetningen som på å skape et kostbart, velfotografert kostymedrama med tidsriktige biler og hundrevis av statister. 9.000 barn ble for eksempel vurdert for de yngste versjonene av Elena og Lila, rollefigurer som kun er med i de to første episodene.

De to de fant gjør bemerkelsesverdige prestasjoner, det samme gjelder både de eldre utgavene og det øvrige persongalleriet. Man kan altså trygt si at det nitide castingarbeidet lønte seg, her er intuitive nærvær, ansikter som sammen med den mørke og drømmeaktige stemningen, gir filmmagi. Unnskyld, seriemagi.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Einar Aarvig

Einar Aarvig er frilans serie- og filmanmelder og tidligere redaktør av FilmMagasinet. Han er fast filmkritiker i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Film