Frigjør seg fra personfokuset

Suksessforfatteren Elena Ferrante har vært en gåte for mange. I 25 år har hun utgitt bøker under­ falskt navn. Forrige helg slo den italienske gravejournalisten Claudio Gatti fast at Elena Ferrante er den italienske oversetteren Anita Raja. I samarbeid med tyske, franske og amerikanske journalister har han undersøkt pengestrømmene fra boksalget over hele verden for å finne svaret. Forlaget kaller avsløringen motbydelig.

– Å skrive er i seg selv en offentlig­ handling, og det i seg selv bør være nok, mener Ferrante. Det synes jeg hun har rett i, sier litteraturviter Camilla Chams, som har fordypning i italiensk litteratur og planlegger et forskningsprosjekt der Elena Ferrante er sentral.

Chams mener avsløring gjør det vanskeligere å lese bøkene på litteraturens premisser.

– Hvilken effekt har pseudonymbruk på oss som lesere?

– Det frigjør leseren fra forfatterens ståsted. Dette reflekterer også Ferrantes litterære prosjekt. Romanene hennes omhandler nettopp uklarheten omkring kjønn og identitet. Hos Ferrante er dette noe som forhandles fram i møte mellom mennesker og omgivelser. Identiteten er ikke en entydig størrelse, men noe som hele tiden er i utvikling. Allerede i debutromanen Hjemreise er det uklart hvem som er hvem, mor og datter, og denne usikkerheten kommer hun tilbake til i alle sine romaner. Da blir et tydelig visuelt bilde hvor du vet masse om forfatterens liv veldig ødeleggende for leseren, mener Chams.

KOMMENTAR: Ingen kunstnere jobber med «kulturell næring»

Juridisk skvis

Med den selvutleverende litteraturen ender du fort med å måtte stå til ansvar, i et slags juridisk skvis, som Vigdis Hjort må nå. Hva skjer med litteraturen da? undrer Chams.

At Ferrante tar et politisk standpunkt mot den kjendis-
fokuserte kommersialiseringen av litteraturen, gjør henne ekstra interessant, mener hun. Slik skapes en motreaksjon til den persondyrkende litteraturen i en tid der pseudonymbruk blant forfattere blir stadig mindre vanlig. For Ferrante handler det om å skrive seg fri. Om bøker har noe å fortelle, vil de ifølge Ferrante før eller siden bli lest.

– I hennes siste bok Historien om det tapte barnet, som kommer i landets bokhandlere­ til uken, kommer Ferrantes lek med identiteter for alvor til uttrykk­. Ved å holde sin identitet skjult har Ferrante klart å bli en forfatter uten synd, uten å måtte stå til rette for det hun skriver. Slik har hun også pekt nese til de som lurte på hvem hun var. Den anonymiteten og friheten er nå brutt en gang for alle.

LES OGSÅ: Hvem har makt over barnas tro?

På topp

Trekker man de historiske linjene, blir det tydelig at pseudonymbruk er nærmest utdøende. Mens det gjelder svært få i dag, ble eksempelvis 80 prosent av alle romaner i Storbritannia og Irland utgitt pseudonymt i perioden 1750-1790.

– Pseudonymbruk øker gjerne­ i perioder hvor forfatterens vilkår­ er vanskelige, og var på topp i Norge under 2. verdenskrig, forteller Marianne Egerdal, som har skrevet masteroppgave om pseudonymbruk.

Det var først i romantikken at forfatternavnet ble viktig. Det henger sammen med at forfatteren selv fikk økt status. Da får man også de første lovene om opphavsrett.

LES OGSÅ: Har laget bildebok om overgrep mot barn

På 1800-tallet skrev kvinnelige forfattere under mannlige pseudonym. Det var et reelt­ behov­. I dag anbefales dette sjelden av forlag. De liker å ha et menneske som kan intervjues­ når boken lanseres. På den annen­ side kan pseudonymer brukes kalkulert nettopp for å få lesere.

– Den kjendisraljerende triologien­ under forfatternavnet «Anonym» fikk betydelig mindre oppmerksomhet da den ukjente Per Kristiansen stod fram som forfatter. Mens Elena Ferrante nå opplever opprørte lesere, som er skuffet over at hun ikke er fattig og fra Napoli, forteller 
Egerdal.

Det viser seg nemlig at leseren ofte forutsetter mer selvbiografi når romanen er skrevet under pseudonym. Før Mathias­ Faldbakken avslørte at han stod bak navnet Abo Rasul, gikk for eksempel­ kritikerne langt i å trekke slutningen at handlingen som var lagt til pornobransjen var selvopplevd.