Vårt Lands anmelder vrangleser boken min

Andrew P. Kroglund

Forfatter og anmelder

Vårt Land har 31. juli en anmeldelse av min ferske bok Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden. Ettersom jeg selv er anmelder i avisen, hyrte Vårt Land inn Sissel Furuseth, professor i nordisk litteratur ved UiO, som anmelder.

Som ved anmeldelser flest inneholder også denne både ros og kritiske anmerkninger. Folk leser forskjellig og slik må det være. «Jeg savner en mer grunnleggende systemkritikk,» skriver Furuseth og er skeptisk til «teknologisk overmot». Det er lurt. Men kanskje går det likevel an å favne både et kritisk perspektiv og samtidig glede seg over mange av de teknologiske nyskapningene som skjer i klimaendringens tid?

«Solcellepanel, batterifabrikker og nye måter å produsere mat på, bebuder en ny og mer klimavennlig fremtid og må beskrives og gjøres kjent», mener Andrew P. Kroglund. Foto: NTB scanpix

Jeg er tydeligvis ikke alarmistisk nok

Det er flere historiske kapitler, hvor jeg blant annet gjør greie for at Voluspå og vikingenes fortellinger om Ragnarok faktisk baserer seg på reelle klimakatastrofer som skjedde i fortiden. Det er kanskje nytt for noen.

Furuseth synes å tolke dette som at jeg ikke bryr meg om undergangen rett rundt hjørnet og skriver: «...hvis Ragnarok allerede er et tilbakelagt stadium, trenger vi ikke bruke mental energi på profetier om verdens undergang. Eller?»

Furuseth synes tydeligvis at jeg ikke er moralistisk og alarmistisk nok, men det har heller ikke vært meningen med boken. Vi trenger de harmdirrende refserne, like mye i dag som i bibelsk tid. Slik mange opplever Arne Johan Vetlesen som en dyktig eksponent for. Men ikke alle skal være det. Og jeg er ikke det.

LES OGSÅ: Klimakrisa gjev ungde psykiske lidingar

Jeg er svært skeptisk til kunstige skyer

Derfor beskriver min bok, gjennom intervjuer og ved hjelp av kilder og selvsyn, mange eksempler på det spennende som i dag skjer av innovasjon og teknologiutvikling. Men Furuseth blir urolig av dette og skriver at hun er «...engstelig når Kroglund i sine ti teser om vår klimafremtid tar til orde for klimamanipulering og robotisering.»

Kanskje jeg selv hadde blitt urolig, om jeg hadde skrevet det. Det jeg skriver er at Norge kommer til å bli et foregangsland på lagring av CO2. Dette er en mild form for klimamanipulering, akkurat som storstilt skogplanting er det.

I et helt kapitel viet klimamanipulering er jeg ellers tydelig på at jeg er svært skeptisk til danning av kunstige skyer, solskjerming etc. Her tror jeg Furuseth må ha hoppet litt raskt frem (det er jo tross alt en stor bok).

Robotisering (i landbruket) er en allerede langt fremskredet prosess. Det er mye klimavennlig i nye maskiner og teknikker, og det kan godt gå hånd i hånd med agroøkologiske dyrkingsmetoder.

Det kaller jeg vranglesning

Solcellepanel, batterifabrikker og nye måter å produsere mat på bebuder en ny og mer klimavennlig fremtid og må beskrives og gjøres kjent, slik jeg gjør. Det er både positive og negative effekter forbundet med dette.

Det føles derfor merkelig når Furuseth synes å tillegge meg et budskap helt motsatt av det som min intensjon: «Menneskene må få rase fra seg når de først er så godt i gang. Er det det som er budskapet?»

Det kaller jeg vranglesning. Min bok er både beskrivende, fremadskuende og tilkjennegir underveis mitt eget ståsted. Det innebærer blant annet et dypøkologisk syn på livet, ønsket om en sirkulær økonomi basert på økologiske grunnperspektiv, samt et ønske om å bruke mye sterkere politiske virkemidler for å styre markedet. Det betyr en egen nedtrappingsplan for norsk petroleumsvirksomhet, en mulig samlingsregjering for å nå 2050-målene, bruk av Oljefondet for grønn omstilling, jernbanebygging og så videre.

LES OGSÅ: Bjørn Kristoffer Bore: «Personlig blir jeg glad når jeg ser vindmøllene trone over knauser og åser»

Uhelbredelig optimist

Systemet vårt av i dag har ikke klart å bringe oss tilstrekkelig langt inn på veien mot det grønne skiftet. Men det betyr ikke at vi ikke kan se positivt på den store omstillingsviljen som store deler av næringslivet, organisasjonene og sivilsamfunnet står for.

Vi har vært en skapende, og destruktiv, kraft siden vi ble til det tenkende mennesket. Som jegere og sankere utryddet vi megafaunaen. Vi manglet stoppmekanismer. Siden hugget vi ned de store skogene våre. Lenge før kapitalismens tid. Med forbrukssamfunnets inntog etter den andre verdenskrig har vi virkelig «gått bananas».

Denne forståelsen vokser. Vi må derfor styre vår skaperkraft inn mot å styrke dette. Her har kirka i Norge, og den nåværende paven i Roma, vært gode forbilder med sine innspill til visjoner om «det gode liv». Også min bok er ment som et bidrag. Den er kritisk til oss som art, den er kritisk til herskere og eliter, og den er spørrende og utforskende. Og jeg forblir uhelbredelig optimist, tross alt.

LES MER:

• Flere tusen nye arter står i fare for å dø ut

• Anmeldelse: «Er Økosorg vår nye folkesykdom?»

• Mari Walde (16): «Vi må ut av komfortsonen, kloden trenger oss!»

---

Fakta:

---