Bøker

I begynnelsen var klimakrisen

Andrew Kroglund er mindre alarmistisk enn andre som skriver om klimakrisen. Men det mangler en mer grunnleggende systemkritikk.

Anmeldt av Sissel Furuseth

«Av klima er vi kommet, til klima skal vi bli.» I Andrew Kroglunds siste bok støter leseren på mange slike sitatvennlige énlinjere som holder sammen et mangfold av innfallsvinkler. I fjorten essay-liknende kapitler belyser Termostat hvordan livet på vår planet har utviklet seg under stadig vekslende klimaforhold – fra ildkuletilstand for milliarder av år siden til dagens koronakrise. Kroglund kommer også med ti bud for fremtiden.

Boken viser hvordan klimakrisen sysselsetter forskere i en rekke fagdisipliner: fysikere, biologer, agronomer, filosofer, religionsvitere, historikere og flere. Klimafiksjonsforskningen glimrer med sitt fravær, men boken kommer inn på de historiske realitetene bak Vǫluspá, Gilgamesh-eposet og Bibelens Noah – urfortellinger som klinger med i atskillige samtidsromaner. Kroglund skuer bakover for å finne veien fremover.

Jo, det er nok mye som blir enklere å bære under evighetens synsvinkel: Enhver pandemi er kun et lite knepp i den globale termostaten, og hvis Ragnarok allerede er et tilbakelagt stadium, trenger vi ikke bruke mental energi på profetier om verdens undergang. Eller?

FOTO: CF-Wesenberg@kolonihaven.no #cfwesenberg

LES OGSÅ: Klimakrisa­ gir unge ­psykiske lidelser

Gruppearbeid

Lesere som følger med i aviser, tidsskrifter og populærvitenskapelige bøker av Dag O. Hessen og andre, vil kjenne igjen mye av stoffet fra før. Også Kroglunds bok handler om hvordan klimaendringer endrer landskap og fører til reduksjon av artsmangfold. Termostat handler dessuten om nordområdepolitikk, klimaflyktninger, streikende ungdom, nye læreplaner, matsikkerhet og innovativt landbruk. Kroglund, som har hatt lederoppgaver i Utviklingsfondet, Regnskogfondet og WWF, er praktisk orientert og vet at det er mange som må dra i samme retning dersom fremtidens naturmiljø skal være beboelig.

Den kollektive tilnærmingen til temaet gjenspeiler seg i formen. Kroglund skriver mer dialogisk og mindre alarmistisk enn mange andre som beskjeftiger seg med klimakrisen. Termostat orkestrerer en gigantisk symfoni av ulike forskere, skribenter og aktivister, der hver stemme får komme til orde etter tur, på sine premisser. Her er dessuten tabeller og kart hentet fra en rekke rapporter og utredninger. Kroglunds sakprosakonsept demonstrerer hvordan kunnskapsproduksjon er et evig pågående gruppearbeid. Resultatet er etterrettelig og engasjerende, om enn noe vinglete. Særlig de innskutte intervjuene med forskere som befinner seg midt i jakten på bedre kunnskap, fungerer som spenningsskapende cliffhangere i boken. Som leser blir man nysgjerrig på hva som etter hvert kommer ut av de mange prosjektene.

Dissonans

Kroglund har en tydelig tilstedeværende fortellerstemme, og leseren får stifte bekjentskap med en verdensvant familiemann bosatt på Oslos vestkant. MDG-politikeren har mye jobbrelatert flyreising på samvittigheten, men hjemme i hovedstaden er han dedikert helårssyklist. Sykkelen transporterer ham rundt til intervjuobjekter på Klemetsrudanlegget og i Landbrukssamvirkets lokaler i Gamle Oslo.

Personlig finner jeg kapitlene om friluftsliv og flått vel nærsynte, men kanskje er det først når klimaet truer egen helse at nordmenn vekkes for alvor. Folks aksept for inngripende tiltak under koronakrisen tyder på det. Likevel lurer jeg på hvor bevisst Kroglund er på at han tidvis formidler motstridende budskap. Er antibiotika noe vi bør bruke mer (mot borreliose) eller mindre av (i dyrefor)? Hvorfor er det greit å dra på egen hytte, men ugreit at andre bygger hytte?

Fra hvilket perspektiv er det en ulempe at landskap gror igjen, at vi i fremtiden ikke vil kunne drikke kaffe, ikke gå på ski? Kort sagt: Hvem er «vi» i denne boken?

LES OGSÅ: – I sin tekst om klodens framtid gjør paven det Gro Harlem Brundtland ikke klarte

Til ungdommen

Mye av dagens miljøretorikk handler om kommende generasjoner. Også Kroglund skriver om «våre barnebarns barns barnebarn». Det er etterslekten som dømmer; det gjelder kanskje enda mer i en sekulær kultur enn i en religiøs. Selv om Termostat mangler den sterke moralske etterslekt-appellen som særlig Arne Johan Vetlesen er kjent for, slo det meg at boken må være rettet mer til ungdom enn til voksenlesere – dels fordi velkjent stoff blir introdusert som om det var for første gang, og dels fordi tiltaleformen tyder på at det sitter barn og hører på: «Det er hardt å måke sååå mye snø fra et hyttetak».

Men det siste henger nok også sammen med den muntlige formen boken har. David Attenborough blir nevn som et forbilde, og man kan merke at fjernsynsdokumentarens fortellergrep har smittet over på Kroglunds bok, uten at bokmediets fortrinn dermed er oppgitt. Mellom hvert kapittel er det innfelt illustrasjonsfoto og effektfulle sitater. Alt er trykt i svart-hvitt på godt lesepapir, som ifølge produsenten skal komme fra bærekraftig svensk skogsdrift.

Science fiction?

Kroglund skriver engasjert om grønn gründervirksomhet og har tro på landbruket. Han strekker seg langt for å imøtekomme alle FNs bærekraftmål samtidig, til tross for at det er vel optimistisk.

Viser ikke bokens historiske eksempler at det faktisk er umulig å temme naturen uten å trå feil siden intet menneske har full oversikt over klodens økosystemer? Derfor blir jeg engstelig når Kroglund i sine ti teser om vår klimafremtid tar til orde for klimamanipulering og robotisering. Er dette utkast til en science fiction-roman, undrer jeg. Tesene virker dårlig realitetsforankret med tanke på at energikrevende teknologi risikerer å bryte sammen under ekstremvær og sabotasje (som følge av politiske konflikter som følge av økende ressursknapphet). Boken tar heller ikke høyde for at stråling og elektrosmog er et omfattende miljøproblem.

Jeg savner en mer grunnleggende systemkritikk. Er det ikke nettopp teknologisk overmot og manglende respekt for naturkreftene som har bragt menneskeheten opp i uføret fra starten av?

Men kanskje er det ikke så nøye, sett fra klodens synsvinkel. Menneskene må få rase fra seg når de først er så godt i gang. Er det det som er budskapet?

«Denne boken gir mange svar», skriver forlaget om Termostat. Selv sitter jeg igjen med enda flere spørsmål.

Kroglund er bokanmelder i Vårt Land. Boka er derfor anmeldt av en ekstern skribent. Sissel Furuseth er professor i nordisk litteratur ved UiO og har de senere årene jobbet mye med økokritikk.

---

Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden

  • Sakprosabok av Andrew P. Kroglund
  • Solum Bokvennen 2020

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker