Flagg med hakekors vaier i luften. Et bilde av Føreren. Stemmer som drønner. Sieg heil! Heil! Heil! Heil!
Vi rykkes tilbake til 1940-tallet, til det okkuperte Norge. I et landlig hjørne av Oslo dukker små glimt fra krigen opp langs en smal grusvei. Her møter vi Milorg og Osvald-gruppen, sovjetiske krigsfanger, og tyske soldater. Og til slutt, når vi når frem til hovedscenen, også en tysk-jødisk flyktningefamilie: En tenåringsdatter, som sammen med sin mor og sin stefar er gått i dekning i dalen.
Ung fortelling
Teaterstykket Hannah Krantz – ikke glem meg er basert på en sann historie med en ung jente i sentrum. Nylig kom også en bok med en lignende fortelling ut. I Jenta i veggen forteller forfatter Lena Lindahl om Betzy Rosenberg, som overlevde rett under nesa på fienden.
– I dag blir barn og unges historie satt mer på dagsorden enn før. Kanskje handler det om at vi i vår tid møter dem som enslige flyktninger, og dermed får lyst til også å fortelle historiene fra tidligere tider, spør regissør og manusforfatter Mads Henning Jørgensen.
Stykket han har skapt vises denne uken under Maridalsspillet i Oslo. Det heter Hannah Krantz, men bygger på skjebnen til Ilse Vogel som flyktet fra Tyskland sammen med sin mor og morens kjæreste, den tyskjødiske Sally Strauss. Da Norge ble okkupert, ble de tvunget til å gjemme seg i en hytte i Maridalen. Her levde de i skjul med falske ID-papirer.
LES OGSÅ: Krigen var min families historie
Luftmangel
Dramaet rundt Betzy Rosenberg utspilte seg på sin side i Trondheim. Som ung kvinne helt i starten av 20-årene, unngikk hun så vidt å bli anholdt og deportert. Ved hjelp av sin gode venn Arne Haugrønningen og hans familie gjemte hun seg i en hytte på Byneset utenfor Trondheim. Arne bygget et skjult rom i veggen, som Betzy krøp inn i hver gang det kom besøk. Rommet var lite, og Betzy opplevde å besvime på grunn av luftmangel. Bare unntaksvis kunne hun bevege seg utendørs.
Boken om henne, er en dokumentarroman. Til grunn ligger nitidig kildearbeid, der Betzys fortelling kryssklippes med lokale og internasjonale hendelser.
– Jeg har lagt stemmen til Betzy i bunnen, for å kunne knytte Holocaust til ett menneske og én familie. Da blir det også lettere å forstå dette tallet, at seks millioner jøder døde i holocaust. Betzys historie dramatiseres underveis for ikke å miste leseren, men det har vært viktig for meg at ting ikke skulle være hentet ut av luften, sier forfatter Lena Lindahl, og legger til at opplevde at hun krysset en grense hvis hun «gikk inn i Betzys hode».
– Særlig i våre dager opplever jeg at det er viktig å skrive dokumentarisk, nettopp for å understreke at jødeforfølgelsene ikke er et påfunn, sier hun.
– Hva overrasket deg mest underveis i arbeidet?
– De fire onkelbarna til Arne på Haugrønningen gård, som ikke røpte at Betzy gjemte seg hos Arne. Til og med da tolv år gamle Oddmund møtte Henry Rinnan, som spurte om det bodde noen sammen med Arne, holdt han masken. Barn mangler ofte noen sperrer som vi voksne har, men dette forteller noe om hvilke evner de har når de står i alvorlige situasjoner, sier Lindahl.
LES OGSÅ: Ny bok om «monsteret» Rinnan
Fritt
I Hannah Krantz har manusforfatteren valgt en annen strategi, og dramatisert fritt rundt originalfortellingen.
– Det er ikke sikkert Ilse Vogel hadde kjent igjen hele historien. Men kjernepunkter er med, slik som morens kreftsykdom og død, sier regissør Jørgensen, som i likhet med Lindahl har koblet den personlige historien med større krigsfortellinger.
Vi møter flyktningeoperasjonen Carl Fredriksens Transport, sabotørene fra Osvald-gruppen, Corona-gjengen som drev med radiosendinger fra kollene i Oslomarka, og østerrikske soldater som er stasjonert i området – og som overraskende nok hjelper familien. Også det siste bygger på historiske kilder.
Dragen
Østerrikerne hørte riktignok til okkupasjonsmakten, men var med i en hemmelig kommunistisk gruppe. En av beretningene om Vogelfamilien, og som gjengis på scenen, handler om at venner av familien stjeler en koksovn fra et tysk lager. Deretter smugler en av østerrikerne ut koks fra leiren, og bærer gjennom skogen til Vogel-hytta.
Jørgensen sier han ikke ønsker å dele ut helte- og skurkeroller.
– Vi klippes derfor inn i en situasjon, og ser hvordan mennesker settes på prøve. Noen ganger velger de slik, andre ganger, slik, og noen ganger må de bare ta en sjanse. Også klipper vi oss ut av det, uten at noen gis en heltekappe, sier han:
– I middelalderspillene har du en drage som du slåss mot. Her er vi i den lille landsbyen som vet at dragen bor i fjellet. Den synes ikke. Vi bare vet at den finnes.
LES OGSÅ: – Forvirrende av Simon Stranger
Fjernere
Historiker Synne Corell mener hverdagslivet er blitt viktigere når vi i vår tid forteller historien om 2. verdenskrig. I forbindelse med sin doktorgrad undersøkte hun tre av de viktigste krigshistoriske verkene med tanke på hva som de ikke fortalte om. Hennes funn var blant annet at både jødenes og kvinnenes perspektiv manglet. Hovedfortellingen om krigen er mannsdominert og opptatt av motstandskampen, og hverdagslivet ligger fjernere.
– Men jeg tror at det er hverdagslivet som kan få folk interessert i vår tid. Det er lettere å forstå enn militærhistorien, sier Corell, som ble nysgjerrig da hun hørte om Jenta i veggen.
– Slike historier kjenner vi fra andre land, men det overrasket meg å høre at det også har skjedd her hjemme. Da er det ikke utenkelig at det er flere eksempler, sier Corell.