Strykekvartettenes mesterliga

Strykekvartett-formen er brutalt åpen og avslørende, ett av musikkens møtesteder der hverken komponist eller utøver kan gjemme seg bort. Som i Sjostakovitsj's strykekvartett nr. 3 fra 1946 der han gjør sine spede forsøk på å riste av seg krigens redsler. Han kommer ikke lenger enn til anstrengte forsøk på munterhet, før smertene og sårheten tar over. Sjostakovitsj er kanskje den som bruker formen på sitt mest hudløst ærlige. I denne kvartetten bølger det frem og tilbake mellom krefter i strid med seg selv. Det er heller ikke vanskelig å oppdage en brodd mot onde krefter, Stalin-regimet brukte ikke lang tid på å finne akkurat det – og forbød kvartetten fremført.

Dynamikken i verket beveger seg fra desperate forsøk på å balansere opp ondskapen mot noe lysere, men brodden avtar og ender i resignasjon. Sistesatsen ebber ut i ingenting, men trassen er der – som om noen bestemmer seg for å aldri puste mer. Virkningen sitter i – er du tett på musikken vil du i ren refleks hive etter pusten.

LES OGSÅ: En av sin generasjons mest spennende dirigenter

Ujålete

Ikke mange utøvere gir deg et musikalsk nærvær sterkere enn Takacs-kvartetten. Siden starten i 1975 (to av de opprinnelige medlemmene er fortsatt med) etablerte de seg fort i toppsjiktet. Etter 41 år holder de stand med toppkritikker og Grammy-nominasjoner. Resepten er en totalt ujålete og ærlig tilnærming, slik de rørte ved nervetrådene hos Sjostakovitsj.

Røtter

Kvartetten er ikke nødvendigvis den mest teknisk briljante, men det de former sammen er jordnært og luftig på samme tid. Dypt rotfestet og akkurat nok luft dem i mellom til at musikken blir levende. Et stødig samspill, men med konstant spenning musikerne i mellom som skaper berøringspunkter.

LES OGSÅ: Friskt fra Engegårdskvartetten

Beethoven

Det samme intense drivet var til stede i Beethoven-kvartetten (Razumovsky, nr. 9). Beethoven på sitt mest gladlynte, og en sterk kontrast mot Sjostakovitsj. Men like sømløst samspill i et helt annet stemningsleie.