Vennene mine ler litt av meg, men jeg bryr meg egentlig ikke. Hvert år reiser jeg på mange sånne 24- og 48-timerscruise med en av de tre båtene som går fra Oslo. Om man, som jeg, er så heldig at man har litt fleksibel arbeidsuke og styrer tida si selv, kan man også reise nesten helt gratis, ettersom fergeselskapene gjerne vil fylle opp båtene og sikre taxfree-handelen og restaurantdriften i midtuka. Det er lett å få gavekort eller andre tilbud på selve reisen. Om man velger denne billigste måten å reise på, uten lugaroppgradering, får man også tildelt en innvendig lugar, det vil si at man ikke har utsyn gjennom et vindu. I stedet har man muligheten for å befinne seg inne i skipskroppen med i beste fall nesten 48 blanke timer foran seg.

På vei mot terminalen denne gangen legger jeg merke til det nye landstrømanlegget på havna, som skal skape en mer miljøvennlig liggetid for skipene ved kai. Etter å ha vandret gjennom rutinene med innsjekk og ombordstigning og kommet meg inn på lugaren, merker jeg noe annet som er nytt, i det jeg åpner datamaskinen: Det er blitt mulig å kjøpe Wi-Fi-tilkobling på lugaren. Det er en uønsket problemstilling, ettersom mye av poenget har vært denne luka i tida, med ei bok, eller liggende på køya med øynene igjen og et album i headsettet eller muligheten til å sitte med Word-dokumentet foran seg, i et langt strekk helt uten alle den moderne tilværelsens forstyrrelser.

LES MER: Kan Paul Webb finne opp seg selv på nytt for tredje gang?

Ultralyd

Er man likevel idiot nok til å falle for fristelsen til kjøpe seg internettid, vil man ved litt enkel søking for eksempel kunne finne ut at Ultramarine består av Ian Cooper og Paul Hammond, opprinnelig fra Canterbury, og deres første album kom så tidlig som i 1990. Videre at årets Signals into Space er deres syvende album, gitt ut av den belgiske cred-etiketten Les Disques du Crépuscule og inneholder samarbeider med blant annet saksofonisten Iain Bellamy, vibrafonisten og perkusjonisten Ric Elsworth. Den nord-amerikanske vokalisten Anna Domino deltar også på mange av låtene.

Om man derimot har forberedt seg nok på forhånd til å kunne kaste seg rett ned på køya for å ta inn Ultramarines nye plate i offline-modus, vil man oppleve å møte en musikk som fungerer i et indre univers omtrent som en sonar gjør under vann. Eller en radar eller et ultralydapparat på land. Enkeltelementer i lydbildet sendes ut som signaler i rommet og avtegner formene i det indre landskapets topografi: et fyr her, en fjellformasjon der, kanskje ikke helt ulikt en utseiling gjennom Oslofjorden.

Ambient-techno

Ultramarine er nok mest kjent for sitt andre album Every Man And Woman Is A Star fra 1992, og de har også etter den tid samarbeidet med Soft Machine-medlemmene Robert Wyatt og Kevin Ayers fra hjembyens berømte prog-scene. Og selv om de innimellom slekter på, eller i alle fall befinner seg innenfor samme sjangerunivers som Aphex Twin (Selected Ambient Works 85–92), Boards of Canada eller til og med de lyseste og mest beat-drevne passasjene til vårt eget Biosphere, ligner deres blanding av folk, techno og ambient ikke helt på noen av dem likevel.

LES MER: Prefab Sprout gjenutgir en klassiker fra 2003, inspirert av ­radiobølger og innringer-programmer.

Indre skulpturpark

På coveret til årets plate er det, som for å understreke det konkrete og objektorienterte, avbildet fragmenter av steinformer som henger i lufta. En annen sammenligning som kanskje kunne beskrive lytteropplevelsen, er at man beveger seg i en slags indre skulpturpark. Ultramarine har byttet ut den hi-hat-sterke flyten på Every Man And Woman Is A Star med en mer ambient sammenstilling av akustisk perkusjon og afrikansk rytmikk, synther, dub-elementer og manipulerte samples, analoge keyboards og gitar-looper i tillegg til saksofon, vibrafon og Dominos vokal.

Soundet er på sitt beste stemningsfullt og preget av god separasjon, med fint samvirke mellom elementene. På «Breathing», og ikke minst påfølgende «Arithmetic» faller det på plass etter et par åpningsspor som spriker nok til at man er litt usikker på hvor dette bærer hen. Omtrent midt i albumet lyser geografisk inspirerte titler imot oss fra spillelista. I det hele tatt setter «Du Sud» og «Equatorial Calms» i gang en sterk andre halvdel. Dessverre er det også mindre fokuserte spor på plata. Anna Dominos vokal og tekstbrokker fungerer for det meste som integrert del av lydbildet, men kan også av og til få ansvaret for å bære sporene som avviker mest i helheten, som «$ 10 Heel».

LES MER: Spiritualized bringer oss rett til de mest grunnleggende spørsmålene i livet,skriver Ole Johannes Åleskjær.

En tur opp i tax-free’n

På et cruise som dette er det selvsagt fint å ta seg noen runder ut på dekk for å se på havet eller landskapet, eller opp til butikk- og underholdningstilbudene. Jeg gjetter at for mange av mine medreisende er sikkert mye av attraksjonen å få med seg så mye som mulig av den delen av reisen. Inne på sin egen lugar kan man skru på TV-en og se hele reisen via et front view-cam som er montert et eller annet sted framme på skipet. Man kan altså få med seg synet av hele turen, utseiling og alt, liggende i senga nede på lugaren. Ultramarines album viser til en tredje mulighet: at man kan oppleve en hel reiseetappe på innsida av sitt eget hode, med lukkede øyne.

Det ser ut til å være en økende interesse for instrumental (eller som her en slags semi-instrumental) musikk i sjangere som ambient og neo-klassisk, det vil si instrumentalmusikk som ikke først og fremst er ment for klubb eller dansegulv. Jeg må likevel si at tilbake på lugaren, etter en kopp i kafeteriaen, kan en så kraftig betoning av ideen om en «indre verden» som Signals into Space inviterer til, plage meg litt, uten at det er bandets skyld. For uansett hvor glad jeg er i å være alene i 48 timer for å jobbe, tenke og slappe av, tror jeg at jeg vil holde på tanken om at hvis det var meg selv jeg ville vite mer om, burde jeg heller søke fellesskapet og kanskje snakke litt mer med folk oppe i tax free-en, ikke satse på kontemplasjon eller avsondret dyrking av en indre verden.

Men man trenger ikke å rømme verden for å sette pris på at musikken også er ett av de få fristedene som er igjen for kunst kun for kunsten skyld, en unødvendig opplevelse som ikke har noen mening utover seg selv. I en tid der alle mulige andre ideologiske hensyn presser på fra alle kanter samtidig, også på musikkfeltet, kan kanskje det forklare noe av den økte appellen til den typen instrumentalmusikken det er snakk om her.