Blekt avtrykk av tida

Først var Paul Webb bassist i bandet Talk Talk. Det startet som fin synthpop, men gikk over til å bli noe større fra og med The Colour of Spring i 1986. Med dette albumet og ikke minst påfølgende Spirit of Eden (1988) var han med på å lage en form for art pop som det ikke ville være feil å regne inn under pophistoriens største øyeblikk. Popen har sjelden prøvd å strekke seg høyere.

Det er jo en mye spredt musikervits, den om bandet som glemte igjen bassisten sin i en varm bil om sommeren, men heldigvis så kom det noen forbipasserende forbi og knuste ruta og fikk reddet ham. Da Webb på 00-tallet reorganiserte seg selv under navnet Rustin Man, lagde han med Out of Season et av dét tiårets mest spesielle popsound sammen med vokalisten i bandet Portishead, Beth Gibbons. Han er derfor noe helt annet enn et håndverker-aktig bandmedlem i bakgrunnen, som tilfeldigvis også pusler med noe eget på si.

Sommerhuset

Out of Season fra 2002 var ei folk-inspirert plate med til dels omfattende, men tilbakeholden og stillfaren instrumentering bak Beth Gibbons vokal. Albumet står seg også like godt i dag som den gang det kom, kanskje nettopp fordi det forener tradisjon og nåtid bak et røykaktig slør av et lydbilde. Assosiativt og rart som følelsen av å åpne døra til et sommerhus som har stått tomt lenge.

Jeg blir derfor ikke helt enig med meg selv om Rustin Man har mye eller lite å bevise når han nå slipper albumet Drift Code. På en måte har han utrettet så fine ting at han i grunnen kan gjøre hva han vil uten at det ville ødelegge noe som helst, og på en annen måte er det jo grunn til å forvente noe av albumet. Dessverre låter nok plata også akkurat slik: som noe midt imellom. Den bygger på fortida og mangler nok ikke ambisjoner, men ender likevel opp uten den sterke følelsen av kunstnerisk nødvendighet som har preget de viktigste utgivelsene i fortida. Underveis skapes likevel noen fine øyeblikk.

Lydestetikk

Drift Code bygger til en viss grad på de samme stemningene som gjorde albumet med Beth Gibbons så spesielt. Allerede åpningen «Vanishing Heart» møter oss med seide-løs, lukket skarptromme-lyd og Webbs tandre, britiske folk-harmonier, nesten spøkelsesaktige i uttrykket. Låtene er rikt instrumentert, med blåsere, gitarer og tangenter på toppen av Talk Talk-trommis Lee Harris' stort sett forsiktige spill. I låter som åpningen og «The World's in Town» flyter elementene sammen i stemningsfulle komposisjoner. Dessverre er det for få av disse minneverdige låtene.

Albumet er spilt inn i en låve omgjort til studio og hjem i Essex i England i en årelang prosess. Mikrofoner satt opp rundt i rommet har fanget opp Webbs spesielle innspillingsdogme på utgivelsen: Han har lagt på gitar på alle sporene, så forflyttet seg til bass, så til neste instrument. Mikrofonplasseringen har muliggjort at instrumentene i miks har kunnet skyves fram eller trekkes tilbake for å skape en romlig følelse i lydbildet.

Flyktighet og fastholdt tid

Plata er preget av de 16 årene som er gått med til arbeidet, en periode som blant annet har vært fylt av familieliv og oppdragelsen av to døtre, men det er også en spontanitet i enkelte av sporene. Albumet ser nettopp ut til å tematisere tid, og Webb forklarer det selv som at plata kan sammenlignes med tid som holdes fast i rav eller er sett gjennom et ikke helt gjennomsiktig glass. Det foranderlige og det faste nedfelles egentlig i så måte både i tematikk og utførelse her.

Til tross for gode ideer og utgangspunkter blir mye av materialet i mangel av gode låter stående på ett sted, i en slags blek og pregløs prog eller også jam-aktig struktur. Vokalen fungerer fint på de mest pastorale partiene, men blir anonym der det er meningen at løftene skal komme. Likevel må da denne typen ha noen telefonnumre i boka si som gjør at det er mulig å forvente større ting igjen i framtida?