Henie Onstads dada-utstilling er et forsvar for leken

Da første verdenskrig var over befant menneskeheten seg i dyp krise. Når Europa lå i ruiner og de fleste verdier var tilsidesatt gjennom bestialske handlinger, var det vanskelig å se hva billedkunsten kunne bidra med. Kanskje det beste var å leke seg med meningsløsheten de fleste kjente på? Dét var i hvert fall dada-kunstnernes holdning: de gjorde bred front mot den tradisjonelle kunsten og tanker om at kunstneren skulle «uttrykke­ seg» eller at kunstverket skulle være bærer av noen dyp, eksistensiell ­mening. I stedet klippet de i språk og bilder og laget nye komposisjoner etter tilfeldighetens, innfallets og drømmens logikk. Dada har derfor fått rykte på seg for å dyrke meningsløshet og absurditeter, men – som denne utstillingen viser – er dette langt fra hele historien.

Når jeg vandrer blant disse snodige kunstverkene er det en friskhet og varme her, som tegner et portrett av en generasjon som langt fra er noen nihilister – men snarere sonderer terrenget for å gjenfinne en frihet og spontanitet som krigens grusomhet hadde tatt fra dem.

LES OGSÅ: Gilbert & Georg på Astrup Fearnley oppleves mest som reklame for eget kunstnerskap

Mot mekanisering

Mens den italienske futurismen dyrket ­moderne teknologi med dens fart og strømlinjeforming av eksistensen som noe positivt, ser dada-kunstnerne­ med gru på det moderne livets­ ­mekanisering. I Hochfinanz (1923) av Hanna Höch ser jeg to spaserende­ herremenn, men den idylliske ­scenen splintres av maskindeler, en kjempemessig nøkkel og elementer av et bylandskap. Höch var en av de fremste eksponentene for fotokollasj, hvor deler av fotografier med ulikt opphav limes sammen. De skarpe bruddflatene mellom delene viser hvordan det moderne menneskelivet gjennomtrenges av den nye teknologien, som i krigen hadde bidratt til å bryte opp fornemmelsen av sammenheng og oversikt.

I dadaismen er kollasjen ikke bare en kunstnerisk teknikk, men en ­direkte avdekking av kulturelle og sosiale spenninger.

Blikket på samtiden er med ­andre ord dystert hos dadaistene, men ­definitivt ikke uten humor. I fotokollasjen Deutschland, Deutschland über Alles (1929) skildrer John Heartfield en tysk general som en automat som tanketomt gjentar nasjonalistisk propaganda, men uttrykket er satirisk og galgenhumoristisk. Det morsomme og det forferdelige går opp i en høyere enhet i Heartfields Å grunnlegge statskirken. Korset var ikke tungt nok enda (1933), hvor en nazist monterer­ ­ekstra «armer» på Kristi kors slik at det danner et hakekors. Igjen forbindes de politiske kreftene med ­andre myndighetsorganer – i dette­ tilfelle kirken – på uforlignelig skarpt og bistert vis.

LES OGSÅ: Hans Borchgrevink Hansen og Anders Holen viser oss en skjult verden som forsvinner om den ikke blir sett og bevart

Frigjør spontanitet

Det som kjennetegner dada er hvordan de med enkle grep forsøker å finne en lekende impuls, som kunne bringe frem en rest av noe menneskelig ­etter krigstraumene.

Når poeten Tristan Tzara lagde dikt med tilsynelatende meningsløse ord, var det ikke bare fordi han ville lage anti-kunst og fornekte ­tradisjonen, men fordi han lette etter en musikalitet i ordenes lyder som var ukorrumperte. Når Kurt Schwitters klippet i stykker avisartikler og brev og limte dem sammen igjen så det knapt kan ­leses, var det ikke fordi han motsatte seg språket, men fordi han ville frigjøre ordene fra måten det hadde blitt misbrukt på av krigshissende politikere og blodtørstige nasjonalister. Når Hans Richter og Jean Arp lager abstrakte former var det for å skape siktepunkter for nye måter å orientere seg i verden på med ubesudlede og enkle former, ikke fordi de ville snu ryggen til ­virkeligheten.

Det ligger en orientering mot noe allmennmenneskelig i disse teknikk­ene som leder vekk fra det vi vanligvis oppfatter som «kunstverk», men som likevel kan være frigjørende fordi etablerte former var tynget av fortiden som, på dette tidspunktet, ikke var så mye å glede seg over. Men også fordi det ligger en oppfordring til å se skjønnheten i det hverdagslige gjennom disse ­enkle kunsthandlingene. Spontanitet og lettheten i remiksingen skaper et rom å tenke og føle i som nullstiller etablerte begreper om hva kunst skal være.

LES OGSÅ: Vi trenger Guttorm Guttormsgaard (1938–2019). Men nå er han borte

Hverdagskunst

Her stiller ready­maden i en særstilling, siden en readymade rett og slett er en ­minimalt bearbeidet hverdagsgjenstand som er omplassert til et galleri som kunst. At hva som helst kan bli kunst er fortsatt provoserende for mange, men ser man på hva som skjer i forflytningen fra hverdag til kunstrom, er det i virkeligheten noe verdifullt og spennende som skjer: Vi får mulighet til virkelig for første gang å se en ting vi aldri har gitt oppmerksomhet tidligere, av den enkle grunnen at forventningen til kunst medfører mer tålmodighet og tankevirksomhet.

Noe som fører til denne utstillingens mest fantastiske verk, slik jeg ser det: Baronesse Elsa von Freytag–Loringhovensss Katedral (1919): En enkel, liten treflis, ikke større enn en finger. Når jeg står foran denne trebiten må jeg tenke at om et menneske kan se et av menneskehistoriens grandiose byggverk i den mest unnselige av restprodukter, ja, da er det uansett håp for menneskene. Hvorfor? Fordi da lever den frie og lekne tanken som kan assosiere fritt og som ikke late seg begrense av rigide skiller mellom arkitektur og avfall, kunst og hverdagsting.

Slik sett er dadaismen minst like aktuell idag som den var for ­hundre år siden.