Gilbert & Georg på Astrup Fearnley oppleves mest som reklame for eget kunstnerskap

På et kjempemessig fotografi står et par nakne menn står med rumpa bar og ryggen til, kokett og inviterende, med testiklene hengende kledelig under den sprikende endetarmsåpningen. De to herrene er Gilbert Proesch (f. 1943) og George Passmore (f. 1942), bedre kjent som den homoseksuelle kunstnerduoen Gilbert & George.

Bum Holes (1994), som verket ­heter, viser frem en side ved livet som fortsatt er tabubelagt. Fokuset på aldrende­ menneskers seksualitet er verdifull i en verden hvor sex som regel hektes på ungdom og skjønnhet, av den enkle grunn at også andre legninger og andre former for lyst har bruk for anerkjennelse.

Flere av bildene i denne utstillingen følger en slik linje på livsbekreftende, men også konfronterende vis.

LES OGSÅ: Astrup Fearnleys uklare forbindelse mellom børs og katedral skaper usikkerhet, skriver Kjetil Røed

Utfordret hellighet

Gilbert & ­George går mer radikalt til verks i Buggery Faith (1983), som viser et kors satt sammen av fire stiliserte peniser. De går enda lenger i Shit Faith (1982), hvor det er avlange bæsjeklumper som danner den hellige figuren. ­Gilbert & George beveger seg farlig nær det usmakelige, men verkenes brodd kan ikke bortforklares med platthet. En av kunstens oppgaver er å tvinge frem tanker om hva som er opphøyd og hva som er nedrig på et helt grunnleggende plan. Jeg har derfor sans for hvordan de presser grensene, for det er gjennom konfrontasjonen jeg ledes frem til det ­underliggende spørsmålet: Kan man se noe hellig i kroppens avfallsprodukter eller kjønnsorganer? Og om ikke det lar seg gjøre, hvorfor ikke? Gjennom slike tankebaner møter man sine egne fordommer i døra, og det bør man jo gjøre i ny og ne.

Interessen for kroppen får poetisk fortegn i flere verk som forstørrer sperm, blod og avføring. I Piss Garden (1998) oppdager kunstnerne vakre organiske former i krystallene i urinen, mens de i nærbilder av blodlegemer finner både intrikate veinett og urbane strukturer i Blood Roads (1998). De oppdager kompleks skjønnhet i kroppens avfallsprodukter.

LES OGSÅ: For Anselm Kiefer er kunsten et sted for å jobbe med historien

Uklar livskunst

Selve tanken om livet selv som kunst, som duoen gjør til utstillingens heading i en tekst ved inngangen til galleriet, er i seg selv en original og fruktbar tanke. «We want our art to speak across the barrier of knowledge directly to the People about their Life,» skriver de. Alle verkene er uttrykk for en synsvinkel som betrakteren kan relatere direkte til sitt eget liv, fortsetter de. Det høres jo bra ut, tenker jeg, og dette med hellighet og sex har jo med det å gjøre. Men utover det? Antagelig er det hvordan de selv opptrådte som levende skulpturer tidlig i karrieren – noe de fortsatt gjør – som er det mest distinkte uttrykket for en korrespondanse mellom kunst og liv. Men foreslår de at også jeg som betrakter kan være en slags levende skulptur, kanskje? Eller er det bare dem som kan være det?

Gilbert & George berører en del ­interessante problemstillinger, men det faktum at de spiller hovedrollene i så og si alt de gjør blir trøttende når det er uklart hvilke implikasjoner dette har for andre enn kunstnerne selv. I verkene fungerer Gilbert & George i stedet som en slags branding, hvor verkene blir en reklamekampanje for kunsten deres, mer enn ­interessant kunst i seg selv.

Lavmælte verk

Kunsten jeg liker best i utstillingen er de tidlige fotoverkene. Her er det nemlig noe helt annet som skjer. I Dark shadow nr. 6 (1974) ser vi også kunstnerne, men hele arrangementet er dempet, mindre sprudlende og påståelig. Ansiktene deres er dobbelt­eksponert slik at trekkene til den ene flyter over i den andre. Spørsmålet om tosomheten, som er så viktig for dette paret både privat og som kunstnere, blir problematisert fra en helt annen vinkel enn i resten av utstillingen. I stedet for å utbasunere hvem de er blir den flytende grensen mellom deres identiteter retningsgivende i disse bildene. Her er det en sårbarhet og nysgjerrighet på både hvem de selv og den andre er som jeg ikke ser snurten av ellers i utstillingen.

For hva innebærer det å leve så tett på et annet menneske? Hvor er det grensen går mellom meg og en partner? Etter flere år er ikke det lenger så lett å få øye på siden vaner og interesser eltes i hop gjennom samlivet. Det gjelder like mye Gilbert & George som mange av oss andre, vil jeg tro.

Jeg skulle gjerne sett mer av denne siden­ ved dem – men det forsvinner i den høyrøstede kunsten i de største rommene.

---

Gilbert & George: The Great Show

• Astrup Fearnley Museet, Oslo
• 13. oktober–1. januar

---

---

Gilbert & George: The Great Show

• Astrup Fearnley Museet, Oslo
• 13. oktober–1. januar

---