Oliver Lovrenskis «Da vi var yngre»: Setter dype spor

Oliver Lovrenski har allerede rukket å bli hyllet som høstens litterære sensasjon. Delvis skyldes dette hvem forfatteren er: Han er nitten år, har selv erfaring med rus og kriminalitet, og er dessuten sønnen til den kjente lyrikeren Håvard Rem.

Når man leser oppdager man raskt at det er mer ved denne debuten enn den åpenbare salgbarheten som forlagene kastet seg over for å få utgitt. Lovrenski overbeviser med sin rytmiske språkføring, sitt varme blikk på mennesker og vittige humor fra guttegjengens indre kjerne.

Da vi var yngre er samtidig en konfronterende og tragisk førstehåndsfortelling om en oppvekst som går for fort og forkjært. Om å være i starten av et liv som er dømt til å slutte, ved død eller fengsel, ved at brorskapet brytes opp.

---

Roman

Oliver Lovrenski

Da vi var yngre

239 sider, Aschehoug 2023

---

Fra bror til bror

Lovrenski tar oss raskt inn i en verden vi sjelden får tilgang på i skjønnlitterær form. Boka introduserer på første side et dødsfall som skal komme i ungdomsgjengen, og hopper deretter i tid til da gjengen blei forma. Historien fortelles av Ivor, som i likhet med Lovrenski har kroatisk opphav. I et intervju i VG sier Lovrenski at skrivinga løsna da han begynte å samle snutter på mobilen, som om han delte historier med en kompis.

Dette gjenspeiles i formen, som er bygd opp av korte tekster med egne overskrifter som minner om filnavn i notat-appen. Det muntlige språket, med ufiltrert sosiolekt og vokabular fra kulturene guttene har rundt seg, gir preg av henvendelse til en som forstår hvor han kommer fra, uten å måtte ty til ordlista bakerst i boka. Innskudd som «du vet» fungerer både som en etablering mellom bror-til-bror, men også som ei bru inn for meg som utenforstående.

Fortroligheten i formen kunne ha virket utestengende, men den raske historiefortellinga og rytmen i setningene gjør det lett å henge med. De første hundre sidene går unna i en fei, og jeg blir umiddelbart investert i Ivor og kompisenes liv.

De første hundre sidene går unna i en fei, og jeg blir umiddelbart investert i Ivor og kompisenes liv

—  Sigrid Elise Strømmen

Ivor blir venn med Marco i førsteklasse på barneskolen når Marco, som egentlig heter Liban Mohamed Ali, kommer til landet uten å snakke et ord norsk. I starten av tenårene finner de sammen med Arjan, som har indiske foreldre og Jonas, som er helnorsk «potet». Første delen av boka heter «Brødre», og Lovrenskis skildring av vennskap i ungdomsalderen er forbilledlig. Han viser guttenes hurtige bane inn i rus og kriminalitet, men essensen av vennskapet er gjenkjennelig for alle fra da vi var yngre.

[ «Debutant Maria Olerud lever seg inn i barnas perspektiv» ]

La oss samles

Guttenes ulike bakgrunner og forutsetninger utfordrer enkle forklaringer på hvorfor ungdommer havner på det såkalte skråplanet. Visse ting har de til felles: Ivor har en fr

aværende far han i barnehagen dikter opp eksotiske yrker til, for å unngå å si at han ikke vet. Mora er til stede, men i periferien av hans liv. Jonas blir banka opp av faren, som han blir nødt til å bo hos fordi mora ikke orker å ha ansvar for begge brødrene. Arjan bor på «instu» og Marcos foreldre skilles, til Marcos fortvilelse.

Samtidig kan de ikke kalles «ressurssvake»: Ivor får sekser i rettslære på videregående og har lyst til å bli advokat når han blir stor. Han har et talent for boksing, og mener selv at han kunne ha blitt proff. Det at guttene sklir ut i møte med stadig tyngre rusmidler, begynner å rane og selge dop med tilhørende bruk av vold, vokser fram av en annen gjenkjennelig følelse fra ungdomstida: kjedsomhet.

[ Blir det Jon Fosse i år, da? ]

Ofte framstår Ivors fortellinger fra gata som en form for lek. Det er alvor, absolutt, men spenningen binder dem sammen som brødre. Brorskapet er mye sterkere enn hva de har av familiebånd hjemme, og gjør det vanskelig å se for seg et alternativ. Kompisene er de første de ringer når de er i trøbbel, de passer på hverandre og skaper egne tradisjoner:

«det er julaften og egentlig man skulle andre ting, mamma bare, kan du ikke være hjemme for en gangs skyld, men jul er ikke for meg, og fattern til jonas er borte og leilon tom, så sia marco ikke feirer og arjan skal spise kjøttkaker med kommuneansatte, jeg sa fuck it, la oss samles».

Det er tragedie i bakgrunnen av denne julescenen, men i forgrunnen er guttenes forsøk på å skape samhold seg imellom. Selv om Lovrenski etterlater årsaksforklaringene åpne, får han meg til å skjønne på et følelsesmessig plan hvorfor det blir som det blir.

Et fall

Hele veien kommer små drypp som viser at Ivor står i fare for å gå akkurat et skritt for langt. Bruddet med kjæresten, bestemoras dødsfall, og tapet av en av sine brødre. Er det også noe i Ivor som får framtidsutsiktene til å innsnevres i den grad at han bare kan se seg tilbake, til ei bedre tid, da de var (enda) yngre?

[ «Skarpt om norsk rasisme og dobbeltmoral» ]

De mange og samtidig ufullstendige svarene hever boka fra å bli en klisjefylt undergangshistorie til å være en sammensatt personifisering av eksistensielle så vel som politiske spørsmål.

Bokas andre del heter «Fallet», og her begynner brorskapet å falle fra hverandre. Der romanens første del har driv og tydelig motivasjon, er andre halvdel noe gjentakende. Vi får enda flere episoder som minner om tidligere, og selv om det viser at det samme livet pågår samtidig som at det går i oppløsning, mister disse partiene grepet på meg som leser.

Der romanens første del har driv og tydelig motivasjon, er andre halvdel noe gjentakende

—  Sigrid Elise Strømmen

Boka nyter godt av en tilsynelatende «uredigert» form, men akkurat her tar jeg meg i lure på om forlaget har vært litt for utålmodige med å gi den ut mens forfatteren ennå kan markedsføres som tenåring.

Lovrenski lykkes likevel med å vise hvordan håp om endring kan finnes side om side med driften mot undergangen. Hvordan menneskets fall, som Adam og Eva med kunnskapens eple, henger sammen med tap av uskyld og lysten på å «chugge» alt livet har å by på.

Som en Lars Saabye Christensens Beatles fra en ny generasjon, er dette en roman som fanger ei tid i livet, i historien, og som setter dype spor i leseren.