Stemmer fra sankthansaften

Hvor mange av dine sterkeste barndomsminner stammer fra skolefri og tilsynelatende endeløse sommerdager? Når jeg leser Maria Oleruds debutbok, vekkes flere av mine – ikke nødvendigvis episoder, men sensasjoner. Saltvann og gress, solkrem og fiskesprett. Denne tida hvor alle sansene pirres, dagene er lange og rutiner løsner opp.

Slik tittelen Blomsterkrans antyder, flettes de enkelte historiene i hop til en helhet. De fleste av de sju novellene legger seg nært barnets eller ungdommens blikk. Sjøl om dette medfører en del likheter mellom dem, lykkes Olerud med å framkalle sterke enkeltscener ved bruk av få ord. Scener som ofte preget av indre konflikt.

Detaljer som går igjen

Boka har en steds- og tidsmessig ramme som etter hvert blir tydelig, med gjentakende detaljer fra landskapet. Stedet er øya Askholmen, og tida er sankthans. Skikkelser fra den ene novellen dukker opp i sidesynet til den andre, og gir boka preg av en flettverksroman.

Denne «kransen» kunne ha vært utviklet mer, for eksempel med mer distinkte historier, eller ved rett og slett å fjerne skillelinjene mellom dem i form av en roman. Likevel kan novelleformens antydende og komprimerte kvaliteter forsvares som en passende sjanger for å fange barnets oppvakte, men ofte fragmenterte erfaringer av verden rundt seg.

Lys og mørke

Med detaljrike scener fra barn som danser i vannsprederen, ungdommer som «tæner», fettete poser med Sørlandschips og seige karameller mot ganen, gjenskapes midtsommerens lyse og lette dager. Samtidig ligger det et mørke under, ofte i form av fravær og taushet.

---

Noveller

Maria Olerud

Blomsterkrans

115 sider, Aschehoug 2023

---

I bokas første novelle har ei ung søster blitt omsorgsperson for en lillebror som har sluttet å snakke. Mora er død, men tilstedeværelsen er merkbar gjennom fotografier på en kalender og tradisjoner som går i arv. Faren, som aldri kommer med neste ferje, gjør tapet enda sterkere. Søstera blander sterk saft for å mette sulten, og forsøker å gi broren åndelig føde med moras historier om blomster og sankthansaften.

[ «M. Seppola Simonsens sterke andrebok utforsker kjønn, språk og arv» ]

Med et annet søskenpar i en av bokas beste noveller, får øyas omkringliggende hav en egen dybde når eldstebrorens traumer ulmer. Broren, som tidligere var så kul og sprek, har nå fett hår og flekkete klær, og klarer ikke å komme lillebroren til unnsetning når han synker under vannoverflaten. Sjøl om navnet på en annen øy, ikke nevnes, er marerittet fra Utøya tydelig gjennom referanser til utdeling av roser, en vannpistol og hundens navn, Gerhardsen.

Spor av Bibelen

Flere av novellene har henvisninger til bibeltekster og liturgi. Sankthansaften, eller jonsok, knyttes med små glimt til døperen Johannes. Dette får en dyster dimensjon i novellen hvor et barn danser som Salome, naken i vannsprederen, på oppfordring fra barnevakta, sjøl om mamma har sagt at hun ikke skal kle av seg foran folk hun ikke kjenner.

Forfatteren lykkes med å bruke et enklere språk, uten å fordumme de innsiktsfulle erfaringene hun er opptatt av å formidle

—  Sigrid E. Strømmen

I en annen, fortalt fra ungdommens perspektiv, er den kristne lære en korrigerende stemme i bakhodet. «Vår Gud han er så fast en borg» og Fadervår tar hånd om tankene når jenta ser med forelska blikk på den vakre venninna si. Hun lengter etter å lette på hjertet, hun bryr seg ikke om guttene med Ray Bans som ligger på stranda, men Hjernen med stor H, med konnotasjoner til Herren, stanser henne.

Flere andre steder er skam en regulerende kraft som bremser karakterens livsutfoldelse.

[ «Vestly-biografien synliggjør stridene bøkene fremkalte» ]

Språket som inngang

Olerud bruker språket som en virkningsfull inngang til skikkelsenes liv. Barnets beskrivelser av en sigarett som en hvit og gul pinne, og ungdommens slæng, er stort sett godt gjennomført, sjøl om man iblant skimter et mer modent begrepsapparat (eksempelvis i skildringa av hus som kulisser). Forfatteren lykkes imidlertid med å bruke et enklere språk, uten å fordumme de innsiktsfulle erfaringene hun er opptatt av å formidle.

Det mest gjennomførte ved Blomsterkrans er hvordan livene på øya denne ene dagen, synes å fortsette ved bokas slutt, som minnene fra en endeløs sommerkveld.