«Aller mest savnet jeg rytme»

Islandske Víkingur Ólafsson er kanskje den klarest lysende stjernen i klassisk pianomusikk for øyeblikket. Han går sine egne veier. Han har gitt ut en lang rekke album med svært ulik profil.

I de to siste, Mozart & contemporaries (2021) og den personlige From afar (2022), har han utviklet en særegen meditativ tilnærming til klassiske stykker, en slags ekspressiv minimalisme.

Utholdenhetstest

Det siste prosjektet hans gjelder det ikoniske verket Goldberg-variasjonene av Johann Sebastian Bach.

Dette er et verk bestående av 30 variasjoner over en melodi, og det er en kraftprøve på alle måter: For komponisten, som satte seg fore å lage 30 stykker over den samme akkordrekken uten å gå på autopilot. For utøveren, som skal spille sammenhengende i over en time den mest krevende musikk det nesten er mulig å tenke seg, teknisk og mentalt. Endelig er det en utholdenhetstest også for lytteren.

Ólafsson skal vie et helt år til denne musikken. Frem til neste sommer reiser han frem og tilbake over hele verden og fremfører den. To av konsertene er lagt til Norge og er allerede spilt, 26. september i Bærum Kulturhus og 27. september i Håkonshallen i Bergen. Jeg hørte den siste av dem.

Evnen til konsentrasjon

Det som har kjennetegnet Ólafssons spill, og vært hans styrke, er evnen til konsentrasjon. Særlig tydelig er det i stykker som går sakte. Der er det en oppmerksomhet på hver enkelt tone og en stillhet rundt musikken som er ganske unik.

Når han entrer scenen har han en gutteaktig, nesten konfirmant-aktig fremtoning som gjør inntrykk. Han er helt sin egen mann. Når han så begynner å spille, merker du med en gang den spesielle tilstedeværelsen, fullstendig uanstrengt og naturlig. Det er ingen nervøsitet å spore, noe som er deilig også for lytterne.

Det er ingen nervøsitet å spore, noe som er deilig også for lytterne.

—  Tore Hegdahl

Ólafsson har selv fortalt at han hadde et gammelt opprettstående piano på rommet sitt da han var gutt, og om hvor glad han var i lyden av det. Jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at noe av dette fortsatt er med i den verdensberømte pianistens spill. Det er som om han sitter alene og spiller – i stedet for å være ute med mopeden. Uten distraksjon, slik man spiller når ingen hører på. Vi får være med inn i det rommet.

[ To unge brøde synger bedehussang: «Denne sangskatten står jo i fare for å forsvinne» ]

Tung på labben

Goldberg-variasjonene begynner med det utrolig vakre temaet. Her er Ólafsson på hjemmebane. Han skaper et stort åpent rom rundt de enkle tonene. Samtidig trekker han tilhørerne inntil seg med spillet. Man kjenner seg nær ham og musikken. Denne stemningen kom tilbake flere ganger i løpet av konserten. Selvsagt i de tre variasjonene i moll, men ikke bare der. Både variasjon 9 og ikke minst variasjon 13 var slike oaser av stillhet og nærhet.

Den lange variasjon 25 var kanskje høydepunktet på konserten. Det var som om den svevde fritt i verdensrommet. Jeg vet ikke om noen som kan gjøre ham det etter.

Mesteparten av musikken til Goldberg-variasjonene har likevel en utadvendt, virtuos karakter. Det er svingende danser, perlende figurverk, stemmer som imiterer hverandre og så videre. Verket er et oppkomme av friske ideer. Her oppfattet jeg Ólafsson som langt mindre overbevisende. I de raske partiene var spillet hans forbausende massivt og tungt på labben.

Tæret på tålmodigheten

Vikingur Ólafsson blir kalt Islands Glenn Gould. Og han ligner den kanadiske pianolegenden i det at begge forholder seg kompromissløst personlig til musikken de spiller. De møter musikken med friske ører, som om de tilfeldigvis hadde kommet over notene i et antikvariat. Stilhistorie er de lite interessert i. Barokk interpretasjon meg her og barokk interpretasjon meg der. Dette er en tilnærming som kan resultere i fantastiske tolkninger, men som også har sine ulemper.

For i barokkmusikken er det jo noen elementer som er karakteristiske og som gir musikken dens særpreg. Forholdet mellom tungt og lett er et av dem. Veldig ofte ligger det en dans til grunn for stykkene. Luften mellom tonene spiller en stor rolle. Selvsagt også det levende samspillet mellom individuelle stemmer, at det er gjennomsiktig. Det er en detaljrik og «snakkende» musikk bygget på figurer. Hver sats av Goldberg-variasjonene tar utgangspunkt i en ny figur, minst like smittende og herlig som den forrige.

Alle disse tingene var tydelig underspilt i Ólafssons versjon. Det var som om han ikke riktig klarte å fatte interesse for figurene og detaljene. På den måten ble de raske satsene unødvendig like hverandre. Veven av stemmer klang tykt. Det virtuose filigransverket hørtes ut som hardt arbeid. Aller mest savnet jeg rytme. Tendensen hos Ólafsson var å gjøre alle toner like tunge. Da svinger det jo ikke, og uten dette elementet mister satsene veldig mye av sjarmen. Halvveis ut i verket begynte ensidigheten og massiviteten å tære på i alle fall min tålmodighet.

[ – Ny utgivelse med læstadiansk sang viser hva salmesang faktisk er ]

Rørende

I sum var det altså rørende å oppleve Ólafsson på scenen og høre ham spille stille og trekke tilhørerne nært til seg. Store landskaper åpner seg der melodien klinger som fra en fjern og melankolsk sanger. Det er absolutt et anstrøk av ensomhet i klangen han lager. Likevel, de virtuose dansesatsene var ærlig talt ikke mye over middels bra spilt i mine ører. De gjøres bedre av pianister med større respekt for barokkens tonespråk.

Etter innsatsen fikk han en svært varm applaus fra oss i publikum. Det var velfortjent. Han hadde spilt sammenhengende i 70–80 minutter og berørt oss mange ganger.

---

Konsert

Johann Sebastian Bach

Goldberg-variasjonene

Vikingur Ólafsson, piano

Håkonshallen, Bergen

27. september 2023

---