– Vi skulle nok vært født hundre år før

Denne saken ble først publisert 10. juli 2022.

Showet må ikke overskygge budskapet og tradisjonen må bevares. Med brødrene Eivind (31) og Even Ydstebø (27) skal evangeliets sødme forkynnes gjennom harmoniske toner, men det mest fundamentale er at tekstens ord om Jesus kommer klart og tydelig frem.

De to brødrene fra Kvitsøy i Rogaland synger evangelisk bedehussang, og har gjort det i 20 år – uten å se seg lei. Sammen har de reist på kryss og tvers av norske bedehus og frontet en sangstil som er – om ikke helt utdøende – så i hvert fall ikke på moten.

Selv motsetter de seg å bli kalt artister.

– Vi har aldri gjort det for oss selv. Det står i Bibelen at vi er sendebud i Kristi sted. Så det er vel mer korrekt å kalle oss et sendebud for å vitne om Jesus, sier Eivind Ydstebø, den eldste av de to.

Ved siden av ham står hans bror, Even, og nikker. De har reist til Hardanger for å delta på bladet Evangelistens årlige bibelkonferanse, men har også satt av tid til å snakke med Vårt Land om sangen sin.

– Denne sangskatten står jo i fare for å forsvinne. Vi vil gjerne være med å ta vare på den og bringe den videre. Sangene har overlevd lenge, de er slitesterke og det er det en grunn til. Vi er fullstendig klar over at det oppleves litt sært for enkelte, men samtidig må vi si at vi får veldig mange tilbakemeldinger fra folk i alle aldre som er glad for å høre disse sangene.

Denne sangskatten står i fare for å dø ut

—  Even Ydstebø

Det er ikke akkurat populærmusikk, skyter Eivind inn. For å si det sånn. De synger først og fremst sanger de synes har et godt budskap.

– På mange måter skulle vi nok vært født hundre år før. Det er i hvert fall det vi pleier å si.

Kampen for desentraliserte bedehus

I dag er det Even som reiser mest rundt, gjerne alene i sin noe merkverdige bobil dekorert av utvalgte bibelvers. I tillegg til å være tømrer jobber han nemlig som forkynner i misjonsorganisasjonen Sarepta.

– Det er veldig mye sentralisering, også innenfor bedehus og kristne forsamlinger. Det er mange steder bedehuskulturen holder på å dø ut. Det samles kanskje en gjeng fast, men det kommer aldri noen utenfra og besøker dem. Det er aldri noen som kommer og taler. Mange steder er derfor i ferd med å gi opp. Vi må prøve å samle glørne.

– Jeg har sett det som en oppgave å reise innom slike steder.

For Even er det ofte snakk om å reise timevis for å møte fem til åtte stykker. Er det mange, er det snakk om 12 til 15 stykker.

Han mener det er essensielt å hindre «at den siste kristne i bygda dør», for da blir det tungt å bygge opp igjen.

– Jeg lyver nok om jeg ikke sier at det er flest eldre, sier han, og legger til at han iblant kan kjenne på motløshet, men andre ganger helt motsatt:

– Plutselig får man en kjempeopplevelse og blir gjort til skamme for å tenke smått om det.

Noen liker å klappe i takt og rope halleluja, men de er jo ikke frafalne av den grunn

—  Even Ydstebø

Faren for lovtrelldom

– Er dere i motsatt ende av den moderne lovsangen?

Even og Eivind står med solen i øynene og Hardangerfjorden i bakgrunnen.

– Selv om mange gjerne tenker at det vi driver med er gammeldags, hadde det vært merkelig om vi plutselig skulle legge om til en helt annet stil. Nå ligger disse sangene og denne stilen vårt hjerte nær. Det betyr noe for oss å formidle det, sier Even. Han er opptatt av at sang også er forkynnelse. Det skal ikke bare være et ledd i et program, som et hvilket som helst underholdningsinnslag.

Brødrene opplever å ha fått en gave. Derfor må de også bruke den, sier Even. Men hva syns de om den moderne lovsangen?

– Hvis jeg skal si min ærlige mening, syns jeg den moderne lovsangen er litt for menneskesentrert, forteller Eivind.

– Det gjelder ikke bare sangene, men også forkynnelsen. Det er for sentrert rundt hva vi skal gjøre for Jesus. Jeg er litt redd for at det føder en del lovtrelldom. Selv setter vi mer pris på en forkynnelse som handler om hva Jesus har gjort for oss. Det er det som tenner en gnist i hjertet.

– Jeg er enig, slår Even fast. Den stilen vi er blitt glad i, er tekster som er mer forkynnende, som bretter ut om frelsesverket og evangeliet og hva Jesus har gjort for oss. Med mye lovsang i dag kan det være en fare for at fokuset blir tatt bort fra det egentlige.

Samtidig modererer han seg med en kjapp replikk:

– Noen liker å klappe i takt og rope halleluja, men de er ikke frafalne av den grunn, sier han og ler. Bare så det er sagt.

– Vi er ikke så smalsporet at det kun er vår måte å synge og uttrykke oss på som er den rette.

[ Møtte sitt gamle jeg i kjelleren ]

Dravle på menyen?

Eivind og Even Ydstebø har deltatt på bladet Evangelistens årlige bibelkonferanse i tjue år. De debuterte på scenen allerede i 2003, som to smårollinger med forkynnende gullstruper.

Klokken begynner å skli mot syv på en solfylt tirsdag, og kveldsmaten er i ferd med å stenge. Eivind må ned til campingbilen og se til barna, mens Even tar ‘apostlenes hester’ fatt opp mot Framnes kristne videregående skole, hvor de fleste på konferansen bor og spiser.

Det er en brødskivebuffé for anledningen, i god norsk tradisjon, men noen håper likevel at kjøkkensjefen har slått på stortromma. Mens Vårt Land legger to ydmyke agurkskiver over osten på loffen, overhøres nemlig en forespørsel om den snart antikke desserten «dravle» er å oppdrive i kantina. Det er den ikke.

Even er en berømt mann blant de eldre, og til tross for en eksklusiv intervjuavtale gjennom kveldsmaten, er listen lang over de som skal hilse og mingle med 27-åringen. Det gjennomgående temaet er en stolthet over at gutten som sang her allerede som åtteåring – og har gjort det alle år siden – nå har blitt en av talerne.

[ – En god kristen leder trenger identitet og trygghet ]

– Vi står for en ufeilbarlig Bibel

Når pumpekannene er tømt og kaffeslabberaset har gått sin gang, skrider de mange evangelistene til Framnes arena. Bibelkonferansen åpnes noe overraskende med blokkfløytespill av folk som ikke kan spille blokkfløyte, men til tross for det vittige åpningsinnslaget, fortsetter resten i kjent stil med synging, prising og preken, alt sammen på scenen dekorert med et norsk og israelsk flagg lagt i kryss.

Ydstebø-brødrene er flere ganger på scenen, men kun som medmusikanter denne kvelden, aldri som duo.

Etter møtet setter de seg på en benk utenfor med hver sin is. Kveldens mange småoppdrag er utført.

– Dere er jo ganske motstrøms med musikken deres. Men jeg har inntrykk av at dere er ganske motstrøms i troen også?

– Det første jeg tenker er at alle kristne mennesker er motstrøms, svarer Eivind og biter av et sjokoladeflak av den gule saftisen. Han refererer til boken Motstrømsfolket.

– De aller fleste vil ikke ha noe med verken Gud eller kristendommen gjøre i dag.

– Har dere meninger det er vanskelig å ha i dag?

– Ja, det koster jo egentlig bare mer og mer å ha det synet vi har.

– Og hvilket syn er det?

– Vi står for en ufeilbarlig bibel, og den tror vi på og den retter vi oss etter, sier Eivind og ser bort på lillebror Even.

– I hverdagen kommer man ikke noe særlig over det, men hvis du skulle skrevet ned alt vi mener om kontroversielle spørsmål, hadde det blitt ramaskrik, sier Even og ramser opp samliv, abort og menneskeverd som presserende saker.

– Samtidig tenker jeg også at når du har meninger som oss, hentet fra Bibelens lære, og du leser i Bibelen om hvordan det skal mottas av samfunnet og hva som skjer i de siste tider, så syns jeg også at det kan være trosstyrkende. For det står tross alt at sånn skal det være.

[ Vil la roboten Bjarne lese Bibelen for deg ]

Troens gode strid

Én ting er spenningene mellom Ydstebø-brødrenes syn og storsamfunnet. En helt annen er den man finner mellom brødrene og resten av det kristne fellesskapet.

– Presset fra storsamfunnet er ikke så farlig, for det vet vi skal være sånn. Det er verre med det som er innad i kristenforsamlingene. Det begynner å bli en del sterke fronter der. For oss kristne kan det være lett å havne i en likegyldighet, i en slags åndelig sløvhet. Med press fra både storsamfunnet og innad, sniker det seg inn en liberalteologi, og om man ikke er bevisst på det, er det lett å bli påvirket og dratt med i dragsuget, sier Even.

– Føles det som en kamp man taper?

– Menneskelig sett virker det som man taper terreng hele tiden. Men det spørs med hvilke øyne og perspektiv man ser det med, for hvis man har den overbevisningen om at det er snakk om Guds ord, kan man aldri tape, sier Even og legger til:

– Tillit til ordet, det er vel det som er å tro på Jesus?

– I begynnelsen var Ordet og Ordet var Gud, supplerer Eivind og slår samtidig fast:

– I våre øyne blir det feil å si at man er kristen, men ikke tro på det som står i Bibelen. Da er man på ville veier.

– Er dere såkalte bokstavtro kristne?

– Det kan være et litt negativt ladet begrep. Vi står i alle fall på det syn at Bibelen er Guds sanne ord, og at du ikke skal lese inn ting som egentlig ikke står der, mener Eivind.

Tillit til ordet, det er vel det som er å tro på Jesus?

—  Even Ydstebø

Far kommer

– Og der kommer han som indoktrinerte oss!

Solen varmer fortsatt godt på Framnes, og Hardangerfjorden ligger blikkstille og vugger bak oss.

Mannen som kommer ligner unektelige på dem begge. Han vil ha et ord med i laget.

Det er Edvin Ydstebø (61), brødrenes far.

– Vi snakker om hvordan det er å være motstrøms.

– Vi føler oss nok kanskje litt motstrøms, ja. Sånn blir det når man står for en vanlig, konservativ og gammel kristendom, sånn som den var på 70- og 80-tallet.

Han følger opp:

– Hva er det å være kristen, egentlig? Jeg vil definere det som å se på seg selv som en fortapt synder, som har behov for frelsen i Kristus Jesus. Når du ser det innvendig, at du ikke rekker til, og Kristus er ditt eneste håp. Det er evangeliets grunntanke.

Edvin er ikke ordknapp når han først har satt i gang:

– Kristendommen er noe mer enn bare å bli med i en sammenheng. Alle kan bli med i et sangkor, og være positivt innstilt, men jeg tror ikke det er det som frelser deg. Du har behov for frelsesmerke, som er fullbrakt på korset. Og det har jeg villet prente inn i mine unger.

Faren mener man bør søke steder der evangeliet blir forkynt «klart og rent», og ikke bare «søke etter show».

– Alle kan skape en stemning, det er ikke det som frelser folk. Å lage elektrisk stemning med musikk og rytmer, det tror jeg heller kan forføre de unge, fremfor å gi dem frelsesmerke.

Even og Eivind Ydstebø nikker. Det faren sier, er jo tross alt det de selv gjør – i praksis.