Det er tid til å gråte

Redaksjonen har oppfordret meg til å rette anmelderbrillene mine mot en ny utgivelse med salmesang. Det dreier seg om albumet O du kära Guds barn, utgitt av Rafsbotn læstadianske menighet, helt nord i Finnmark. Men selv en så sylskarp kritiker som jeg blir hjelpeløs i møtet med dette.

Først og fremst er nok utgivelsen tenkt for menighetens egne medlemmer og sympatisører. Men den ligger tross alt på strømmetjenestene, åpent for alle – og nå har til og med pressen fått snusen i den.

Slipper ikke unna kunsten

Alt her er veldig enkelt, en liten gruppe fra menigheten, 2–4 personer, kvinner og menn, synger sangene til et diskret orgelakkompagnement. De synger vers etter vers, uten forsøk på å variere eller på noen måte gjøre det interessant. Albumet forteller noe om hva salmesang faktisk er. Det handler om hengivelse og om hvordan man retter all energi i en eneste retning.

For mange år siden bodde vi til leie hos en ugift, eldre dame. Om kvelden, når huset var stille, kunne vi av og til høre henne synge for seg selv. Velt alle dine veie og all din hjertesorg på ham som har i eie den hele himlens borg. Det var sang for Guds øre, og – det kunne man tro – helt uten kunst. Men så lett er det ikke å slippe unna kunsten. Den er overalt. Ingen steder er du trygg.

Alle som har prøvd å synge noen toner, for ikke å snakke om den ekstremt uttrykksfulle melodien til Velt alle dine veie, vet hva jeg snakker om. Tonene tar hjertet ditt og løfter det ut i verden. For et øyeblikk er du kunstner.

[ To unge brøde synger bedehussang: «Denne sangskatten står jo i fare for å forsvinne» ]

Hengivelse

Men de som har prøvd vet også at når man opplater sin stemme på denne måten, blir man fort selvopptatt, særlig hvis det er andre til stede som hører ens bidrag. Da er det nesten umulig å være hengiven. Det musikere gjør med dette, er at de perfeksjonerer seg til de kommer frem til hengivelsen som et uttrykk. En fremstilt hengivelse, så å si.

Det høres instrumentelt ut, men de beste kunstnerne fokuserer hele personligheten sin inn i uttrykket. Ikke noe energi går til spille i selvbevissthet, forfengelighet, eller hva du vil kalle det. Kunsten blir usynlig, og forskjellen mellom hengivenhet og fremstilt hengivenhet forsvinner.

Et fint og rørende eksempelet på dette er Gavin Bryars’ komposisjon «Jesus’ blood never failed me yet», med et opptak fra gaten hvor en uteligger synger noen fraser av en gammel hymne, og med instrumentalmusikk av Bryars lagt rundt stemmen.

Komponisten forteller i et intervju at da han hørte opptaket i studioet sitt, ble han klar over at uteliggeren må ha hatt nærmest absolutt gehør. I hvert fall synger han i en klart definert toneart (A-dur), helt rent og uten å miste kontakten med tonearten. Dette gjorde det mulig å legge på instrumenter i det hele tatt. Sjekk ut stykket, hvis du ikke kjenner det. Det er hjerteskjærende vakkert, og helt hengivent – og altså, med absolutt gehør.

[ Musikkanmelder Olav Solvang rangerer 13 versjoner av Navnet Jesus ]

Musikk uten publikum

Menigheten i Rafsbotn synger også med full hengivelse. Det er ingen energi på avveie her. Vi er på den andre ytterligheten av det som er på ferde når såkalte artister synger salmer, når all energi går fra solisten mot publikummet.

I det hele tatt er jo ikke energien den samme i alle slags musikalske uttrykksformer. Innenfor klassisk musikk er vel Beethoven det klareste eksemplet på en musikk som strekker seg ut mot tilhørerne. Det er så om å gjøre for ham at de forstår. Men hos Bach, for eksempel, er det annerledes. Der går det meste av energien rundt inne i musikken selv. Mellom de ulike stemmene er det et livlig samkvem. Musikken er et rom fullt av energi, tanker og følelser, hvor du kan gå inn.

Salmesangen er annerledes igjen. Det er en musikk helt uten publikum, med kun deltakere. Du kan oppleve det i kirker overalt hver søndag. All energien strømmer mot Guds øre. Den som ved natt har gråte, må trøystig syngje med, som tyske Jochen Klepper skrev i 1938.

Men det betyr altså ikke at det er kunst-løst, og utgivelsen fra Rafsbotn er et fint sted å studere dette. Syngemåten deres er særpreget, med grep som understreker en bestemt type fromhet, sannsynligvis basert mer på tradisjoner enn på kalkulerte kunstneriske valg. Det er nøkternt, nesten asketisk. Det er så langt fra Oslo Gospel Choir som det nesten er mulig å komme.

Det er nøkternt, nesten asketisk. Det er så langt fra Oslo Gospel Choir som det nesten er mulig å komme

—  Tore Hegdahl

Uttrykket har noe klagende over seg. Svært iørefallende er måten sangerne sklir mellom tonene på, det som på fagspråket kalles portamento. Et klassisk grep for å uttrykke inderlighet i musikken, brukt i alt fra slagere av typen «Jeg blir gammel, kjære du» til store solister i Kirsten Flagstads generasjon.

Rolig går det

Tempoet i sangene er forutsigbart rolig, men langt fra ekstremt sakte. Melodiene flyter naturlig. Mange har hørt ryktet om læstadianernes langsomme og slepende måte å synge på, så jeg skrev til Rafsbotn menighet og spurte om dette med farten. Det viser seg at den varierer sterkt fra menighet til menighet. Læstadianismen er jo en bevegelse med mange under-bevegelser og sterke lokale tradisjoner, og det finnes altså ingen bestemt læstadiansk fart.

[ Eivind Buene skriver om lovsangene 2000 ungdommer sang på Impulsfestivalen ]

Uansett, rolig går det. Det er tid til å gråte. Tenk over hvor viktig det er. Dette fikk jeg innprentet på det gamle Bergen Musikkonservatorium, av en av lærerne mine der. En av ytterst få lærdommer jeg ikke har glemt: Det må være tid til å gråte.

Så hvis du er glad i salmesang kan dette kanskje være noe for deg. Og hvis du vil høre hvordan musikalsk energi kan fokuseres i en eneste retning, uten at noe går til spille på uvesentligheter, så kan du oppleve det her.

---

Album

O du kära Guds barn

Rafsbotn læstadianske menighet

2023

---